Cello: deler, hvordan den låter, og hvordan du spiller

Møt celloen

Fiolinfamilien har fire medlemmer: fiolin, bratsj, cello og kontrabass. Celloen er større enn bratsjen og mindre enn kontrabassen. Den ligner en fiolin, men sargene er høyere i forhold til størrelsen, og halsen er kortere.

Det fulle navnet er violoncello, et italiensk ord som betyr «liten violone». Violone var et vanlig instrument på 1600- og 1700-tallet som senere utviklet seg til dagens kontrabass. Cello er rett og slett kortnavnet.

De fire strengene er stemt C, G, D, A, og den dypeste ligger to oktaver under midt-C. Det er en oktav lavere enn bratsjen. I strykegruppen spiller celloen tenorstemmen, og et orkester har vanligvis 8 til 12 celloer, der to spillere deler ett notestativ.

Gruppe

Strengeinstrument (fiolinfamilien)

Type

Strykeinstrument; kan også plukkes

Strenger

C2, G2, D3, A3 (en ren kvint mellom hver)

Dypeste tone

C2 (åpen C-streng, omtrent 65 Hz)

Toneomfang

C2 til A5 (opp til A7 med flageoletter)

Nøkkel

Mest bassnøkkel; fordi omfanget er så stort, brukes også tenornøkkel og diskantnøkkel

Transponering

Nei (klinger som skrevet)

Størrelse

Kropp omtrent 75 cm (kildene måler 70 til 76 cm); omtrent 120 til 125 cm lang i alt

Buelengde

71 til 73 cm

Delene på celloen

En cello er for det meste bygd av to tresorter. Lokket er av gran (eller furu); bunnen, sargene, halsen, skruekassen og sneglen er av lønn. Gripebrettet er av ibenholt og stolen av lønn. I dag finnes det også celloer av karbonfiber.

Noen av de viktigste delene er skjult inne i kroppen. Du kan bare så vidt se dem gjennom f-hullene.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet der bildet ikke kan vise dem; nummeret deres viser omtrent hvor de er.

12345678910

1. 1
   Snegl scroll

   Den krøllete treenden helt øverst, skåret ut av lønn.

2. 2
   Skruekasse og skruer pegbox

   Her er strengene viklet rundt skruene; når du vrir på en skrue, blir en streng strammere eller slakkere.

3. 3
   Hals neck

   Det lange håndtaket som venstre hånd beveger seg langs.

4. 4
   Gripebrett fingerboard

   Et glatt brett av ibenholt uten bånd; du trykker strengene ned mot det for å endre tonehøyden.

5. 5
   Lokk og f-hull top / f-holes

   Det hvelvede lokket av gran; delen mellom de to f-hullene vibrerer lettest.

6. 6
   Stol bridge

   Holder strengene oppe og fører vibrasjonen deres over i kroppen. Den står på plass bare fordi strengene presser på den, ikke med lim, og kurven i toppen gjør at buen kan spille én streng om gangen.

7. 7
   Strengeholder og finstemmere tailpiece

   Holder strengendene; de små finstemmerne gjør bitte små stemmejusteringer.

8. 8
   Stemmepinne sound post

   En liten trepinne inni som holdes på plass av friksjon, ikke lim. Den støtter lokket og kobler sammen vibrasjonen i lokket og bunnen.

9. 9
   Bassbjelke bass bar

   En smal trelist langs undersiden av lokket, på samme side som bassfoten på stolen, som sprer vibrasjonen over en stor del av lokket.

10. 10
    Endepigg endpin

    Metallpiggen nederst som står mot gulvet. En låseskrue holder den på plass, og spissen kan ha en gummifot.

Hvordan lyden lages

Buen er en stang med hestehår spent opp. Kolofonium får håret til å gripe strengen, dra den med seg og så la den gli tilbake, om og om igjen. Det er som å gni et viskelær hardt over pulten: det henger, hopper, henger, hopper. Én slik hekte-og-gli-runde varer nøyaktig like lenge som én svingning av strengen.

Kolofoniumet er hemmeligheten. Det får håret til å holde godt fast mens det henger, men gli veldig lett så snart det slipper. Hvis det kjentes likt å gripe og å gli, som med en bue uten kolofonium, ville strengen bare sukke i stedet for å synge.

Mens du stryker, har strengen alltid form som to rette linjer med et skarpt hjørne mellom seg. Hjørnet farer fram og tilbake langs strengen, som en perle som glir på en tråd. Denne formen gir tonen en hel rekke overtoner, på 2, 3, 4 og flere ganger grunntonen, og det gjør klangen rik.

Raskere buefart får strengen til å svinge videre, så tonen blir sterkere. Hardere trykk får fram flere høye overtoner, så klangen blir lysere. Nær stolen trenger du litt mer trykk, og området av trykk som fortsatt fungerer, blir smalere, som å gå på en smalere sti.

En streng alene er for tynn til å skyve mye luft, så den er nesten stille. Stolen fører en del av vibrasjonen over i lokket av tre, omtrent som en stemmegaffel klinger sterkere når du setter skaftet mot et bord. Stemmepinnen og bassbjelken sprer bevegelsen gjennom kroppen, og luften inne i kassen klinger også med. Dette virker på samme måte i hele fiolinfamilien.

Noen ganger ligger en tone veldig nær den viktigste svingningen i selve kroppen. De to kjemper mot hverandre, og tonen vingler og hakker, en lyd noen sammenligner med en ulv som uler, og derfor kalles den en ulvetone. Mange celloer har en et sted rundt E til F♯, ofte tydeligst på C-strengen. En liten vekt som kalles ulvedemper, kan roe den, men den kan også få hele celloen til å låte litt mattere.

Prøv selv: trykk viskelæret på enden av en blyant mot et bord og skyv det sakte. Kjenner du at det henger, hopper, henger, hopper? Det er det buehåret gjør med strengen, fra noen titalls til flere hundre ganger i sekundet.

Slik spiller du

Sitt ytterst på en stol med begge føttene flatt på gulvet; venstre fot kan være litt fram. Trekk ut endepiggen så kantene på celloen hviler mot innsiden av knærne og toppen av celloen berører midten av brystet. C-skruen sitter nær venstre øre. Endepiggen og de to føttene dine danner en trekant på gulvet.

Hold buen løst. Den bøyde tommelen går inn i den lille åpningen mellom froschen og grepet; lillefingeren og ringfingeren hviler på froschen, langfingeren kan berøre metallringen, og pekefingeren ligger lett på stangen. Det viktigste å sjekke er at tommelen er avslappet og bøyd.

Venstre hånd former en C, som om du holdt en brusboks. Tommelen sitter bak andrefingeren og peker på tvers av halsen, ikke langs den. Hold albuen oppe, men avslappet, og håndleddet på linje med armen. Når du trykker en finger ned, blir den delen av strengen som vibrerer, kortere, så tonen går opp.

For å nå veldig høye toner flytter venstre hånd seg mot stolen og opp i de høye posisjonene (en posisjon er der hånden din sitter på halsen). Omkring 1740 «oppdaget» cellistene at tommelen også kunne trykke ned strengene. Denne tommelposisjonen lar venstre hånd nå de høye posisjonene, særlig på A-strengen.

For å spille sterkere kombinerer du buefart og buetrykk. Atskilte toner kan spilles på strengen, noe som er kraftig, men slitsomt og vanskeligere å holde samlet, eller med buen sprettende fra strengen, noe som klinger mer. Når du vugger venstre finger, kalt vibrato, sveller overtonene opp og ned, så tonen høres mer levende ut. Philharmonia Orchestra sier at en bred vibrato får fram den dype stemmen til celloen og passer perfekt til en trist og lengselsfull stemning.

Hvis du berører en streng veldig lett akkurat midt på, uten å trykke den ned, får du en flageolettone: en klar, høy tone en oktav over den åpne strengen. Berører du den ved en firedel, får du en tone to oktaver opp.

Komponister ber også om spesielle lyder. Col legno betyr at du slår på strengen med trestangen på buen, og det høres ut som en liten hammer. Sul ponticello betyr å stryke nær stolen, for en lysere, men glassaktig og tynn klang; sul tasto betyr å stryke over gripebrettet, for en svakere og mykere klang. I et Bartók-pizzicato drar du strengen opp så den smeller tilbake mot gripebrettet med et høyt smell, brukt som en slagverkseffekt.

• Med bue (arco)Dra buen over strengen med jevn fart. Du hører en lang tone som varer så lenge buen er i bevegelse.
• Plukking (pizzicato)Dra i strengen med en finger i stedet for buen. Tonen starter med et lite smell og dør bort av seg selv.
• Trykk ned strengen for å gå høyereDen åpne A-strengen er A3. Med en finger som trykker ned den samme strengen, når celloen A4, en oktav høyere.
• Bli på de dype strengene: sul C, sul GDe dype strengene klinger tykkere og mørkere. Komponister skriver sul C eller sul G for å be deg holde deg på dem.

Toneomfang og noter

Den dypeste tonen er den åpne C-strengen, C2, omtrent 65 Hz. Hver streng over den er en ren kvint høyere: G2, D3 og A3. Høyere toner spilles ved å trykke ned strengene lenger opp på gripebrettet. Celloens omfang går fra C2 til A5, og med flageoletter kan den nå A7.

Hver streng dekker sitt eget område: C-strengen omtrent C2 til F3, G-strengen G2 til C4, D-strengen D3 til G4 og A-strengen A3 til A5.

Celloen transponerer ikke: den skrevne tonen er den tonen du hører. Noter for cello skrives mest i bassnøkkel, men fordi omfanget er så stort, brukes tenornøkkel til høyere partier og diskantnøkkel til veldig høye. Spillere liker ikke å bytte nøkkel for ofte.

Se opp for en gammel vane. Noen eldre partiturer skrev de høye cellotonene i diskantnøkkel en oktav høyere enn de egentlig klinger. I dag brukes tenornøkkel til det området i stedet.

Lytt

• De fire åpne strengene: C2, G2, D3, A3Hvert steg hopper opp en ren kvint. Legg merke til hvordan klangen blir lettere jo høyere du går.
• Den dypeste strengen, C2Lytt etter den tykke, mørke summingen i den dypeste tonen celloen kan spille på en åpen streng.
• A3 med bue eller plukketSamme tone på to måter: den strøkne tonen holder seg jevn, den plukkede smeller og dør bort.
• A3 og A4 på A-strengenEn åpen streng, så en nedtrykt tone en oktav høyere. Hører du at det er samme tonenavn?

Historie og slektninger

De første celloene dukket opp på 1500-tallet. De hadde ofte fem strenger og forsterket mest basslinjen i ensembler. I Cremona i Italia fastsatte instrumentmakeren Andrea Amati stilen og byggemåten for fiolinfamilien.

En svært gammel cello, «the King», er en sjelden overlevende fra midten av 1500-tallet. Den ble trolig laget før en kongelig bestilling fra kong Karl IX av Frankrike, gitt omkring 1561, og malt senere. Den begynte som et større bassinstrument og ble senere skåret ned til moderne cellostørrelse. I dag står den på National Music Museum i South Dakota.

De tidlige celloene var store: de eldste hadde kropper på omtrent 80 cm, større enn dagens standard, og alle de omtrent 25 celloene man kjenner fra før 1700, er store. Omkring 1660 ble strenger omspunnet med metalltråd oppfunnet, og i Bologna kan slike strenger ha hjulpet celloen fram: en kortere streng kunne fortsatt være stram nok og svare raskt. Stradivari bestemte i 1700 å gjøre celloene mindre, og fra omkring 1707 brukte han modellen som i dag kalles forma B.

På 1600-tallet ble cello pluss cembalo det vanlige paret for å spille basso continuo, bassstemmen under musikken. På 1600- og 1700-tallet tok celloen over etter bassgamben (viola da gamba) som soloinstrument, og Haydn, Mozart og senere komponister ga den mer å gjøre.

Kjent musikk for cello er blant annet Bachs seks suiter for cello solo, Beethovens fem cellosonater, konserter av Lalo, Dvořák, Saint-Saëns, Elgar og Barber, sonater av Kodály og Debussy, og Villa-Lobos' Bachianas Brasileiras for åtte celloer og sopran. Pablo Casals, Mstislav Rostropovitsj og Yo-Yo Ma er blant de mest kjente cellistene.

Strengene endret seg også. Stålstrenger ble stadig mer utbredt, særlig på cello. På 1950-tallet brukte de fleste unge amerikanske cellostudenter to stålstrenger og to tarmstrenger omspunnet med sølv; senere sluttet de fleste spillerne med tarm, og bare noen få beholdt omspunnet tarm på de tre dypeste strengene. En nær slektning, tenorfiolinen fra 1500- til 1700-tallet, lå i størrelse mellom bratsjen og celloen.

1. 1500-tallet
   De første celloene dukker opp, ofte med fem strenger, for å støtte bassen.
2. ca. 1505–1577
   Levetiden til Andrea Amati fra Cremona, som fastsatte stilen for fiolinfamilien.
3. Midten av 1500-tallet
   Celloen «the King» lages, først som et større bassinstrument.
4. ca. 1660
   Strenger omspunnet med metall blir oppfunnet.
5. 1600-tallet
   Cello og cembalo blir det vanlige continuo-paret.
6. 1700
   Stradivari bestemmer seg for å gjøre celloen mindre.
7. ca. 1707
   Stradivari begynner å bruke modellen forma B.
8. ca. 1740
   Cellister oppdager at tommelen kan trykke ned strengene, og tommelposisjonen åpner seg.
9. 1950-tallet
   De fleste unge amerikanske cellostudenter bruker to stålstrenger og to sølvomspunne tarmstrenger.

Kom i gang og stell

Før du spiller, stryker du kolofonium jevnt langs hele buehåret. Når du er ferdig, slakker du alltid håret før buen legges tilbake i kassen.

Yamahas bruksanvisning sier at celloen er justert før den forlater fabrikken, og at du bør ta den med til forhandleren hvis du synes den trenger mer justering, fordi noen justeringer krever fagkunnskap. Ikke prøv å endre den selv.

• Hold celloen unna direkte sollys, veldig varme eller kalde steder, høy eller lav luftfuktighet, støv og kraftig risting. Særlig brå temperaturendringer kan gi alvorlige skader, så la den ikke ligge lenge i en bil.
• Tørk den av med en myk, tørr klut, og ikke spray insektspray i nærheten av den.
• Bytt bare én streng om gangen. Hvis alle fire tas av, kan stolen falle og strengeholderen løsne.
• Sjekk stolen når du stemmer eller bytter strenger: den står mellom hakkene i de to f-hullene, siden som vender mot strengeholderen, står i rett vinkel på lokket, og hver streng ligger i sitt eget spor.
• Endepiggen er spiss, så håndter den forsiktig, og stram låseskruen godt så celloen ikke faller mens du spiller.
• Hold ansiktet unna celloen når du stemmer eller bytter strenger; en streng som plutselig ryker, kan skade øynene eller ansiktet. Ikke skru finstemmerne for løst eller for stramt, ellers kan du skade celloen eller få skurrelyder når du spiller.

Utforsk videre

• StrengeinstrumenterEn streng lager lyd når den vibrerer. Lær hvordan fiolinfamilien, gitarer og harper virker, og hvorfor det å trykke ned en streng endrer tonen.
• FiolinMøt fiolinen: strengene G D A E, hvordan buen med kolofonium får strengen til å synge, spillemåten og omfanget fra G3.
• Akustisk gitarKlassisk gitar med nylon og westerngitar med stål: deler, hvor lyden kommer fra, hvordan du spiller og forskjellene.
• Elektrisk gitarEn elgitar gjør strengesvingninger om til strøm for en forsterker. Lær hvordan pickuper virker, og hvorfor den vrenger.
• BassgitarDet dypeste medlemmet av gitarfamilien: hvordan pickupene virker, hvordan du plukker og griper, toneomfang og historie.
• UkuleleEn liten firestrengs gitar fra Madeira og Hawaii. Se delene, hvorfor G-strengen ligger over C, og hvordan du klimprer.