Tverrfløyte: deler, hvordan den låter, og hvordan du spiller

Møt fløyten

Fløyten er en treblåser. De fleste fløyter i dag er laget av metall, men gruppen har navn etter hvordan den lager lyd, ikke etter materialet: en luftsøyle inne i et rør vibrerer.

I Hornbostel–Sachs-systemet (et nummersystem for alle verdens instrumenter) er fløyten 421.121.12: en åpen tverrfløyte med fingerhull. Det første tallet, 4, betyr aerofon (lyd laget av luft); de neste trinnene snevrer det inn til kantblåste instrumenter og så til tverrfløyter.

Den vanligste fløyten er konsertfløyten i C. Den er omtrent 67–68 cm lang, og røret er omtrent 19 mm bredt på innsiden. Familien omfatter piccolofløyten (en oktav høyere), altfløyten i G (en ren kvart lavere) og bassfløyten (en oktav lavere). Altfløyten spiller omtrent tre oktaver, fra G3 til G6. Bassfløyten har et rør på omtrent 130 cm. Enda større kontrabassfløyter spiller enda dypere.

Gruppe

Treblåser (fløytefamilien)

Klassifisering

Aerofon; tverrfløyte (Hornbostel–Sachs 421.121.12)

Klingende toneomfang

C4 til omtrent C7 (B3 med H-fot; B heter H på norsk)

Nøkkel

Diskantnøkkel

Transponering

Ikke transponerende (klinger som skrevet)

Vanlig størrelse

Omtrent 67–68 cm lang, boring omtrent 19 mm

Delene på fløyten

En fløyte kan tas fra hverandre i tre deler: hodestykket, midtstykket og fotstykket. Når du setter den sammen, holder du i rørene og skyver dem inn i hverandre. Grip aldri i klaffene.

Det finnes to slags klaffer. Lukkede klaffer («tysk» type) har flate skåler som er lette å få tette, og har som regel en forskjøvet G-klaff som stikker litt ut, så den passer til venstre ringfinger. Ringklaffer («fransk» type) er ringer med et hull i midten, som en smultring. Det krever øvelse å dekke dem, men fingertuppene kan kjenne luften vibrere, og du kan gli mellom tonene.

Ingen av typene er rett og slett bedre. Hver har sine sterke sider. Fløyter lages også av forskjellige materialer. En sølvfarget fløyte kan være forsølvet, av nysølv eller av sterlingsølv (92,5 % sølv). Det finnes gullfløyter i 9K, 14K og 18K, platinafløyter og trefløyter av grenadill, et tre som er så tungt at det synker i vann. En gullfløyte i 14K veier omtrent 500 g, en i sterlingsølv omtrent 440 g. Piccolofløyter er som regel av grenadill eller kompositt; de av metall er minst vanlige.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet der bildet ikke kan vise dem; nummeret deres viser omtrent hvor de er.

12345678

1. 1
   Krone (endeskrue) crown

   Lokket i den lukkede enden av hodestykket. La den være: vrir du på den, kan reflektoren inni flytte seg.

2. 2
   Kork og reflektor cork & reflector

   Skjult ved siden av munnhullet, 17 mm fra midten av det. Den holder oktavene rene, særlig den tredje oktaven.

3. 3
   Hodestykke head joint

   Delen der lyden starter. Den blir litt smalere mot kroneenden i stedet for å være et helt jevnt rør.

4. 4
   Munnhull og leppeplate embouchure hole

   Underleppen dekker omtrent den nederste tredjedelen av hullet, og luften treffer den andre kanten. Måten hullet er skåret på, endrer hvordan fløyten kjennes å spille på.

5. 5
   Midtstykke body

   Den midterste delen, med de fleste tonehullene og klaffene.

6. 6
   Klaffesystem (Boehm-system) keys

   Sammenkoblede klaffer lar én finger lukke mer enn ett hull. En delt E-mekanikk gjør den høye E-en lettere å spille.

7. 7
   Tonehull og puter tone holes & pads

   Hvert ekstra åpent hull hever tonen en halvtone. Putene tetter hullene og bør tørkes etter spilling.

8. 8
   Fotstykke foot joint

   Den siste delen, med klaffer for de dypeste tonene. Et C-fotstykke går ned til C4; et H-fotstykke gir i tillegg B3.

Hvor lyden kommer fra

Blåser du over en tom flaske, får du en tone, og fløyten virker på samme måte. Luftstrålen din treffer den andre kanten av munnhullet. Den vibrerende luften i røret skyver strålen ut av hullet og trekker den inn igjen, om og om igjen, som et flagg som blafrer i vinden.

Fløyten virker som en blokkfløyte. Forskjellen er at blokkfløyten har en fast kanal som sikter luften for deg, mens du på tverrfløyten former og sikter luften med leppene. Uten rørblad til hjelp endrer en liten forandring i luftretningen lyden mye.

Fløyten er åpen mot uteluften i begge ender: ved munnhullet og i den andre enden. Et rør som er åpent i begge ender, kan klinge en hel stige av toner på 2, 3, 4 … ganger den laveste frekvensen. Den lengste lydbølgen det rommer, er omtrent dobbelt så lang som fløyten. En klarinett, som er lukket i den ene enden, har i stedet sterkere overtoner med oddetall i det dype registeret. Helt nøyaktig ligger trykknoden litt utenfor hver åpen ende, omtrent 0,6 ganger radien til røret; dette kalles endekorreksjon.

Det finnes to måter å endre tonehøyden på. Den første er å åpne et hull: det er som å kutte røret kortere, så tonen går opp. På en Boehm-fløyte hever hvert ekstra åpent hull tonen en halvtone. Den andre er å holde fingrene i ro og endre måten du blåser på: raskere luft, en mindre leppeåpning og kortere avstand til kanten får tonen til å hoppe opp til en høyere resonans. Med grepet for C4 kan du spille C4, C5, G5, C6, E6, G6, A♯6 og C7, som å gå opp trinnene i én og samme trapp. Eldre fløyter fra barokken og klassisismen brukte også gaffelgrep: å lukke et hull nedenfor det første åpne.

Hvorfor kan ikke fløyten gå høyere og høyere i det uendelige? En rekke åpne hull virker som en sil. Dype lyder blir kastet tilbake ved de åpne hullene og blir i røret, men veldig høye lyder kommer seg forbi dem og fortsetter nedover røret. På en Boehm-fløyte ligger denne skillelinjen, grensefrekvensen, litt over 2000 Hz. Over den klarer røret dårligere å holde på lyden, og resonansene blir svakere.

Inne i hodestykket virker den korte luftlommen mellom korken og munnhullet som en liten fjær. Når korken står 17 mm fra midten av hullet, og hodestykket blir litt smalere, holdes oktavene rene; Boehm fant dette ut ved å prøve og feile. Når fløyten spilles svakt, høres den nesten ut som en ren sinusbølge (den enkleste lyden, uten overtoner). Jo sterkere den spilles, desto mindre ligner den en.

Prøv selv: blås over åpningen på en tom glassflaske til du finner vinkelen som gir en tone. Hell i litt vann så det blir mindre luft inni, og blås igjen. Gikk tonen opp? Mindre luft som vibrerer, gir en lysere tone. Å åpne et tonehull på en fløyte gjør det samme: det gjør luftsøylen som vibrerer, kortere.

Slik spiller du

Fløytefamilien er den eneste i et korps som holdes på tvers. Sitt rett opp og ned, og slapp av i skuldrene og albuene. La fløyten hvile mot roten av venstre pekefinger, der den går over i hånden, og pass på hvor tomlene er. Hold håndleddene bøyd som bokstaven C, og ikke legg hodet på skrå mot fløyten på høyre side. Noen lærere foreslår å la armene skrå litt nedover i stedet for å holde dem vannrett.

Dekk omtrent den nederste tredjedelen av munnhullet med underleppen, hold munnen midt på, og blås mot den andre kanten som om du smilte litt. Vri hodestykket til lyden kommer lett. Nybegynnere starter ofte med bare hodestykket. En lærer foreslår å blåse ned mot fanget i stedet for rett over.

Til høye toner gjør du leppeåpningen mindre og luften raskere. Til dype toner åpner du leppene mer og senker farten på luften. Ruller du hodestykket innover, blir tonen lavere, og ruller du det utover, blir den høyere, så et hodestykke som er vridd for langt inn, låter gjerne for lavt.

Start hver tone med tungen, som om du sier «tu»; det høres klarere ut enn «fu». Til veldig raske toner bruker fløytister dobbeltstøt (ta-ka, te-ke, tu-ku) eller trippelstøt (te-ke-te, ta-ka-ta). Frullato (flutter tonguing) ruller en R med tungespissen, eller bak i halsen som når du gurgler, så tonen surrer.

Fløytister er særlig gode på flageoletter: å bruke et dypt grep til å spille en høyere naturlig overtone, markert med en liten sirkel over noten. Hvisketoner spilles med leppene bare så vidt åpne og veldig forsiktig luft, slik at enkeltovertoner klinger for seg selv; de kan nå C8, den høyeste tonen en fløyte kan lage. Multifoniske klanger bruker spesielle grep for å la to eller flere toner klinge samtidig. På en fløyte med ringklaffer kan du sakte avdekke hullene og ringene for en jevn glissando (glidning); lukkede klaffer kan også gli, men ikke like jevnt.

• Lang tone uten vibratoJevn luft, så tonehøyden og styrken står stille: en rett og ren lyd.
• VibratoBevegelser i mellomgulvet, halsen og leppene får tonen til å pulsere forsiktig. Hør den først uten vibrato, så med; på fløyten er forskjellen særlig tydelig.
• Tungestøt (staccato)Sett an med tungen som om du sier «tu», og slipp med en gang, for korte, atskilte toner.
• En oktav oppEn mindre leppeåpning og raskere luft løfter lyden opp i et høyere register: A4 til A5 er nøyaktig én oktav.

Toneomfang og noter

Fløytenoter skrives i diskantnøkkel, og fløyten transponerer ikke: en skrevet C4 klinger som C4, midt-C.

Den dypeste tonen er C4. Med H-fotstykke får du også B3 (H på norsk), selv om de høye tonene da svarer litt mindre lett. Musikk går vanligvis opp til omtrent C7, rundt tre oktaver, og dyktige spillere kan nå D7 eller enda høyere.

Hvert register har sin egen klangfarge. Det dype registeret (B3–B4) kan låte mørkt og hult. Mellomregisteret (C5–B5) er mykt, lett og lyst. Det høye registeret (C6–D7) er strålende og kan bli skingrende. Den dypeste oktaven har flest klangfarger, men når den spilles veldig svakt, bærer den ikke langt.

Andre medlemmer av familien transponerer. Piccolofløyten skrives en oktav lavere enn den klinger: en skrevet D4 klinger som D5, og det klingende omfanget er D5–C8. Altfløyten klinger en ren kvart lavere enn skrevet: en skrevet C4 klinger som G3.

Lytt

• Den dypeste tonen, C4Den nederste tonen på en fløyte med C-fotstykke. Lytt etter den mørkere, hule klangen med få overtoner.
• Mellomregisteret, A5Mykt, lett og lyst: fløytens mellomregister.
• Det høye registeret, C7Nær toppen av det vanlige omfanget. Strålende, med et snev av skarphet.
• Fra dypt til høytÉn fløyte over tre oktaver. Hør klangfargen gå fra mørk til lys.

Historie og slektninger

Tverrfløyter er svært gamle. I det 2. århundret f.Kr. fantes de i antikkens Hellas og Etruria, og senere i India, Kina og Japan. Den kinesiske di går tilbake til omkring 400-tallet f.Kr., og museer plasserer den i samme gruppe som den vestlige fløyten (421.121.12), selv om mange di har et ekstra hull dekket av en tynn hinne. Fram til omkring midten av 1700-tallet betydde «fløyte» i Europa ofte blokkfløyte; den som ble holdt på tvers, het flauto traverso på italiensk, «fløyten som holdes på tvers».

På 1500-tallet ble fløyter laget i sett i D, G og C. De hadde et sylindrisk rør, ett munnhull og fingerhull, men ingen klaffer, så bare noen av halvtonene var mulige. Sent på 1600-tallet laget Hotteterre-familien en fløyte med én klaff og konisk boring. For første gang kunne nesten alle halvtonene spilles; i dag kaller vi den barokkfløyten.

I 1681 spilte en Hotteterre-fløyte (omfang D4–G6) i operaorkesteret til Lully, første gang fløyten var med i et slikt orkester. Quantz (1697–1773) fant opp et stemmeuttrekk, prøvde tonehull med forskjellige former og størrelser og la til en klaff til. Omkring 1800 hadde fløyten allerede flere klaffer, og foten nådde ned til C.

Den store endringen kom fra Theobald Boehm (1794–1881) fra München, sønn av en gullsmed, som ble hoffmusiker i München i 1818 og åpnet et fløyteverksted i 1828. I 1832 laget han den første fløyten der hullene var plassert etter akustikken i stedet for etter hva som var lett for fingrene; den hadde fortsatt konisk boring, med klaffer og ringklaffer. I 1847 la han fram et sylindrisk rør med parabolsk hodestykke, filtputer i klaffeskålene og større hull. Det er i grunnen den moderne fløyten, og den vant mange priser, blant annet på verdensutstillingen i Paris i 1855.

Piccolofløyten vokste fram fra den militære tverrfløyten på 1600-tallet. Beethoven brukte den til uværet i Pastoralesymfonien (1808), og Verdi til lynet i Rigoletto (1851).

1. ca. 400-tallet f.Kr.
   Den kinesiske di (ifølge Britannica)
2. 2. årh. f.Kr.
   Tverrfløyter i antikkens Hellas og Etruria
3. 1500-tallet
   Sett med fløyter i D, G og C: sylindrisk rør, fingerhull, ingen klaffer
4. Sent 1600-tall
   Hotteterre-familien: én klaff, konisk boring (barokkfløyten)
5. 1681
   Fløyten spiller i Lullys operaorkester, første gang i et slikt orkester
6. ca. 1800
   Flere klaffer; foten forlenget ned til C
7. 1808
   Beethovens Pastoralesymfoni bruker piccolofløyten til uværet
8. 1832
   Boehms første fløyte med hullene plassert etter akustikken
9. 1847
   Boehms sylindriske fløyte: i grunnen den moderne fløyten
10. 1851
    Verdis Rigoletto bruker piccolofløyten til lyn
11. 1855
    Boehm-fløyten vinner en pris på verdensutstillingen i Paris

Kom i gang og stell

Skjøtene på en fløyte er metall som glir inn i metall, tilpasset med noen få tusendels millimeter klaring. Ha aldri korkfett eller noen form for olje på dem: fett samler støv, som kan skade skjøtene og i verste fall få dem til å sette seg fast. Hvis en skjøt blir trang, tørker du den ren innvendig og utvendig med en klut; er den fortsatt trang, ber du en musikkforretning se på den.

Fordi fløyten blåses over hullet, går omtrent to tredjedeler av luften din utenfor instrumentet, så den trenger mer luft enn til og med et eufonium eller en tuba. Fløytister er også utsatt for nakkesmerter og karpaltunnelproblemer, så pass på holdningen. Øv foran et speil: en trekant av fuktighet på leppeplaten er et tegn på god lyd.

• Etter spilling trer du gasbind gjennom pussestangen, dekker metallspissen og tørker fuktigheten ut av hvert rør.
• Hvis putene er fuktige, legger du rensepapir mellom pute og hull og trykker lett på klaffen noen ganger; flytt papiret og gjenta 2–3 ganger, uten å la det skli. Bruk pudderpapir hvis en pute henger fast.
• Tørk av utsiden forsiktig uten å trykke på klaffene. Sølv blir mørkt når det reagerer med svovel i luften; hvis mørke flekker ikke går bort med pussekluten, kan du prøve en sølvpussklut. Å spille hver dag hjelper også mot anløping.
• Hver uke renser du under klaffene med en tonehullsrenser. Hver måned ser du etter løse skruer (la en forretning justere dem) og har en bitte liten dråpe klaffeolje der klaffene beveger seg, trykker på klaffene noen ganger og tørker av det som er til overs.
• Ikke vri på kronen, og ikke dytt hardt inne i hodestykket med pussestangen: reflektoren inni kan flytte seg, og da blir fløyten vanskelig å spille rent. Hvis det plutselig blir vanskelig å spille rent, stikker du pussestangen inn i hodestykket og sjekker at streken på den står midt i munnhullet; hvis ikke, lar du en forretning justere den.

Utforsk videre

• TreblåsereTreblåsere lager lyd med luft som vibrerer inne i et rør. Lær hvordan fløyter, rørblad og fingerhull virker.
• KlarinettEt rørblad åpner og lukker seg som en liten dør og får luften til å riste. Lær delene, duodesimspranget og spillingen.
• SaksofonAv messing, men en treblåser: rørbladet, oktavklaffens oktavsprang og hvordan alt- og tenorsaksofon transponerer.