Akustisk gitar: klassisk eller westerngitar, slik spiller du

Møt den akustiske gitaren

Gitarkroppen har en «midje», en del som buer innover på midten, og halsen er delt inn av bånd. De tidlige gitarene hadde fire strenger; i dag er seks standard. Gitarer finnes i tre grunntyper: akustisk med nylonstrenger (klassisk gitar og flamencogitar), akustisk med stålstrenger (westerngitar) og elektrisk. Denne siden handler om de to første.

Den største forskjellen er strengene. På en klassisk gitar er streng 1–3 enkle, klare nylontråder, og streng 4–6 har en kjerne av rundt 200 nylonfibre omspunnet med forsølvet kobbertråd. På en westerngitar er streng 1–2 glatte stålstrenger, og streng 3–6 er omspunnet med metall, ofte 80/20-bronse eller fosforbronse.

Stålstrenger er strammet mye hardere: ett sett nylonstrenger med normal spenning (D'Addario EJ45) gir til sammen 85,8 lb (38,9 kg) over seks strenger, mens et 12–53-sett med stålstrenger (EJ16) kommer på omtrent 160 lb, omtrent dobbelt så mye. Som med en strikk: jo strammere en streng er, desto tyngre er den å trykke ned.

En nylonstrengsgitar er nesten alltid svakere enn en stålstrengsgitar, og når du slår an akkorder, blir lyden mildere; stålstrenger gir en sprø, klar tone. Nylon brukes i klassisk, flamenco, latinamerikansk musikk, bossa nova, jazz og pop; stål i folk, pop, rock, blues, country og bluegrass.

Halsen på en klassisk gitar er bredere (52 mm ved sadelen på en typisk Yamaha), halvrund på baksiden og møter kroppen ved 12. bånd. Halsen på en westerngitar er smalere (43 mm), mer trekantet på baksiden og møter som regel kroppen ved 14. bånd, så mer av gripebrettet er lett å nå.

Gruppe: Strengeinstrument (plukket)
Klassifisering: Hornbostel–Sachs 321.322-5: kasselutt med hals, spilt med bare fingrene
Strenger: 6; nylon på den klassiske gitaren, stål på westerngitaren
Klingende toneomfang: E2 til C6 (20 bånd)
Nøkkel: Diskantnøkkel, skrevet en oktav høyere enn den klinger
Transponering: Klinger én oktav lavere enn det som står
Vanlige størrelser: Klassisk: 650 mm skalalengde (Yamaha C40II); westerngitar: 25,4 tommer ≈ 645 mm (Martin D-28)

Delene på gitaren

Fra hodet til enden består en akustisk gitar av delene nedenfor. De to typene har de fleste delene felles; forskjellene ligger i den skjulte avstivningen, i hvordan strengene festes, og i slagplaten på westerngitarer: klassiske strenger knytes fast til stolen, mens stålstrenger holdes fast i den med små stolpinner.

Gode lokk er ofte bokspeilet: ett trestykke sages i to plater som slås opp som en bok, så årringene på hver side er speilbilder av hverandre.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

Hvor lyden kommer fra

En streng er så tynn at den knapt dytter på luften når den svinger, så alene er den veldig stille. Vift med en blyant, og du kjenner nesten ingen luftstrøm; vift med en vifte, og du gjør det. Gitaren fører svingningene i strengen gjennom stolsadelen og stolen inn i lokket, og det brede lokket kan dytte på mye luft.

Kroppen er egentlig ikke en forsterker: all energien kommer fra plukkingen din, og kroppen gjør bare strengesvingninger om til luftsvingninger på en mer effektiv måte, omtrent som membranen i en høyttaler. Grovt sagt kommer de lyse tonene mest fra lokket, som drives av stolen, mens mye av den dype lyden kommer fra luften inni kroppen og går ut gjennom lydhullet.

Luften inni klinger også med. Luften i lydhullet dyttes fram og tilbake, som tutet du får når du blåser over en tom flaske; dette kalles helmholtzresonans, og på en gitar ligger den mellom F#2 og A2, avhengig av instrumentet. Et større lydhull gir mer volum; et mindre gir svakere, men rundere lyd.

Tonehøyden til en streng avhenger av fire ting: masse, spenning, lengde og hvordan den svinger. Tyngre, slakkere og lengre strenger klinger dypere. Med samme lengde og spenning trengs fire ganger så stor vekt for å komme en oktav lavere, så de dype strengene har en tynn kjerne omspunnet med metalltråd: tyngre, men ikke for stive.

Når du trykker ned en streng, tar båndet over for sadelen som endepunkt, strengen blir kortere og tonen stiger. Ved 12. bånd er strengen halvparten så lang, en oktav høyere; ved 7. bånd er den 2/3, og E blir til B (H); ved 5. bånd er den 3/4, og E blir til A. Hver halvtone ganger lengden med omtrent 0,944, så båndene blir smalere jo nærmere kroppen du kommer.

Hvor du plukker, endrer klangen: nær stolen låter det lysere, og plukker du på en tredjedel av strengen, faller den 3., 6., 9. … deltonen bort. Et plukk mot lokket starter sterkt og dør fort ut; et plukk parallelt med lokket er svakere, men klinger lenger.

Rett etter et plukk har strengen en skarp knekk i seg, full av høye frekvenser; disse dør fort ut, så etter omtrent et sekund blir lyden rundere. Nylonstrenger svinger bredt og trenger større avstand mellom seg, så klassiske gitarhalser er bredere; stålstrenger drar så hardt at lokket trenger større og sterkere avstivning.

Prøv selv: spill den åpne A-strengen (5. streng) og beveg et stykke papp sakte fram og tilbake foran lydhullet. Lytt til hvordan lyden endrer seg. Du kan også legge øret inntil lydhullet og synge svake, dype toner rundt F#2 til A2 for å finne den som får kroppen til å klinge med.

Slik spiller du

Klassisk gitar spilles vanligvis sittende: venstre fot på en fotskammel, gitarens midje på venstre lår og hodet til venstre, løftet omtrent til øyehøyde. Det er høyre underarm som berører gitaren; høyre albue hviler på siden av kroppen, med håndleddet og hånden avslappet.

Venstre tommel støtter baksiden av halsen, mens fingrene står oppreist og trykker med fingertuppene. Trykk rett ved siden av båndet, på siden mot hodet, ikke oppå det, ellers stopper fingeren svingningene og tonen blir grøtete.

Klassiske gitarister plukker vanligvis med tommelen til og med ringfingeren og bruker normalt ikke plekter; fingersettingen merkes p (tommel), i (pekefinger), m (langfinger) og a (ringfinger). Westerngitaren er fin til å akkompagnere din egen sang, for det meste med plekter, ved å slå an akkorder eller spille brutte akkorder (tonene i en akkord én etter én).

Når du slår an, teller du høyt: slå først bare på slag 1, så halvnoter, fjerdedeler og åttendedeler; åttendedelens «og» slår du oppover, og da treffer du som regel bare de tre lyse strengene. Flamencoens rasgueado bruker alle fingrene; en hammer-on får en tone til å klinge ved at en finger på venstre hånd slår ned på gripebrettet, og en pull-off ved at den trekkes bort; en kapo klemmes rundt halsen så du kan heve tonearten uten å endre akkordgrepene.

Uten å trykke ned noe bånd plukker du streng 6, 5, 3 og 1: E2, A2, G3, E4. Lytt til den myke nylonlyden.
De samme fire åpne strengene på en westerngitar: E2, A2, G3, E4. Sammenlign hvor sprø starten på hver tone er.
På den klassiske gitarens 1. streng: først den åpne E4, så 12. bånd, der strengen er halvparten så lang: E5.
På westerngitarens 1. streng: den åpne E4, så 13. bånd: F5. Tolv bånd gir en oktav, ett til legger til en halvtone.

Toneomfang og noter

Gitarmusikk skrives i diskantnøkkel, men etter fast skikk skrives den én oktav høyere enn den klinger. Noen noter har en liten 8 under diskantnøkkelen for å minne deg om at den klinger en oktav lavere.

Den åpne 5. strengen skrives for eksempel som A3, men klinger som A2 (110 Hz). De seks åpne strengene skrives E3, A3, D4, G4, B4, E5 og klinger som E2, A2, D3, G3, B3, E4 (B heter H på norsk). Nabostrengene ligger for det meste en ren kvart fra hverandre; bare fra G (3. streng) til B (2. streng) er det en stor ters.

Den dypeste tonen er den åpne 6. strengen, E2 (omtrent 82,4 Hz). Den høyeste avhenger av båndene: på en gitar med 20 bånd når 1. streng opp til C6, på en med 19 bånd til B5; i gitarnoter er det E3 til C7. 6. streng stemmes ofte ned en heltone til D (drop D), og da får du D2 nederst.

De seks åpne strengene slik de skrives i gitarnoter: E3, A3, D4, G4, B4 (H4), E5.

Skrevet

Klinger

Åpen 5. streng: skrevet A3, klinger A2, en oktav lavere (tegnet i bassnøkkel).

E2 – C6

Lytt

Først den klassiske gitaren, så westerngitaren. Begge spiller E2; hvilken starter sprøest, og hvilken låter mildest?
Denne tonen ligger nær luftresonansen i kroppen (omtrent F#2 til A2). Sammenlign hvor lenge og hvor fyldig den dype tonen klinger på hver gitar.
G-strengen på den klassiske gitaren er en enkel nylontråd; G-strengen på westerngitaren er omspunnet med metall. Hør forskjellen i klangfarge.
Helt i starten er tonen skarpere; etter omtrent et sekund blir den rundere når de høye frekvensene dør ut.
Den klassiske gitarens E5 på 12. bånd, så westerngitarens F5 på 13. bånd.

Historie og slektninger

Gitaren dukket opp i og rundt Spania for omtrent 500 år siden (1400–1500-tallet). Gitarene på 1500-tallet var mye mindre enn dagens, med fire kor (strengepar), tarmstrenger og bånd av tarm knyttet rundt halsen.

Et femte kor kom til rundt 1600, og slik oppsto den «spanske gitaren». På 1700-tallet ble de knyttede tarmbåndene erstattet av faste bånd av elfenbein eller metall, og senere i århundret kom et sjette kor til. Rundt 1800 ble parene til seks enkle strenger stemt E–A–D–G–B–E, den samme stemmingen som i dag.

Mye av den moderne klassiske gitaren kommer fra den spanske gitarbyggeren Antonio de Torres (1817–1892). Han begynte å bygge på 1850-tallet og laget lengre og bredere kropper for å få en sterkere gitar. Han fant ikke opp vifteavstivningen, men han perfeksjonerte den og gjorde den vanlig.

Historien om stålstrengene er amerikansk. C. F. Martin startet sin virksomhet i New York i 1833, og på midten av 1800-tallet utviklet Martin-firmaet X-avstivningen, som senere gjorde at gitarer tålte draget fra stålstrenger. Turnerende musikere trengte volum som nådde helt bakerst i en konsertsal, så firmaet gikk ganske raskt over fra tarm- til metallstrenger, og stålstrengsgitarer spredte seg tidlig på 1900-tallet.

Under andre verdenskrig var det lite tarmstrenger å få, fordi tarm ble brukt til å sy sår på slagmarken. Gitarbyggeren Albert Augustine i New York samarbeidet med gitaristen Segovia om å utvikle nylonstrenger, som kom på markedet på slutten av 1940-tallet.

Blant gitarens slektninger er luten, vihuelaen (en større slektning med flere strenger) og flamencogitaren (tynnere kropp, livligere og skarpere lyd som dør fort ut), og dessuten tolvstrengsgitaren, den elektriske gitaren og charangoen fra Sør-Amerika. De fire ukulelestrengene har de samme intervallene som gitarens streng 1–4, men på andre tonehøyder.

1400–1500-tallet
Gitaren dukker opp i og rundt Spania; gitarene på 1500-tallet har fire kor og tarmstrenger
ca. 1600
Et femte kor kommer til; den «spanske gitaren»
1759
Den eldste kjente gitaren med vifteavstivning, tilskrevet Francesco Sanguino i Sevilla
1700-tallet
Knyttede tarmbånd erstattes av faste bånd; et sjette kor kommer til i andre halvdel
ca. 1800
Seks enkle strenger stemt E–A–D–G–B–E
1833
C. F. Martin starter sin virksomhet i New York
1850-tallet
Antonio de Torres begynner å bygge og former den moderne klassiske gitaren
ca. 1916
Dreadnought-formen på kroppen dukker opp
slutten av 1940-tallet
Nylonstrenger til klassisk gitar kommer

Kom i gang og stell

Når du velger din første gitar, bør du holde den: venstre hånd skal nå helt ut til den ytterste enden av gripebrettet, ellers bør du velge en kortere skalalengde; mindre spillere kan bruke en 3/4-gitar. Nylonstrenger har lavere spenning enn stål, og mange nybegynnere synes de er lettere å spille på. Lav strengeleie (hvor høyt strengene ligger over gripebrettet) er lettere å trykke ned, men for lav gir surring eller toner som ikke klinger, så la en kvalifisert reparatør justere den.

Gitarer er laget av tre; 45–55 % luftfuktighet er ideelt, og for tørr luft kan gi sprekker i treverket og få stolen til å løsne. Som en strikk krymper nylon faktisk når det blir varmt (Gough–Joule-effekten), så en klassisk gitar blir for høyt stemt i varme, mest av alt på streng 2 og 3.

Hver gang du er ferdig, tørker du av svette og fett med en tørr klut laget for instrumenter; ikke bruk en silikonklut, den kan skade lakken.
Bytt klassiske strenger minst hver 6. måned, helst hver 3.; stålstrenger hver måned eller med noen ukers mellomrom hvis du spiller hver dag, eller omtrent hver 3. måned hvis du spiller mindre. Bytt alle seks samtidig.
Stem hver streng opp til tonen nedenfra; stemmer du ned til den, blir den lett ustemt igjen.
Legg gitaren tilbake i kassen når du ikke spiller, og ta av kapoen i stedet for å la den sitte på i kassen.
Skal du ikke spille på en klassisk gitar på mer enn 2–3 uker? Slakk strengene noen omdreininger.
Overlat en bøyd hals, en stol som løsner, eller kraftig slitte bånd til en profesjonell reparatør; hvis stolen løsner, må du ikke sette på nye strenger før den er reparert.

Akustisk gitar: klassisk gitar og westerngitar, slik virker de

Møt den akustiske gitaren

Delene på gitaren

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og slektninger

Kom i gang og stell

Instrumenter

I denne leksjonen

Akustisk gitar: klassisk gitar og westerngitar, slik virker de

Møt den akustiske gitaren

Delene på gitaren

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og slektninger

Kom i gang og stell

Utforsk videre