Elektrisk gitar: pickuper, deler, spilling og toneomfang

Møt den elektriske gitaren

Den elektriske gitaren er et plukket strengeinstrument: du plukker en streng med et plekter eller en finger, og den svinger. Forskjellen er at svingningene gjøres om til elektrisk strøm, og en egen forsterker (et forsterkertrinn pluss en høyttaler) lager lyden. De første elektriske gitarene var hule, akkurat som akustiske gitarer. I dag har den vanligste typen en massiv kropp, fordi lyden kommer fra pickupene og forsterkeren, ikke fra en hul kropp som klinger med.

Det finnes også halvakustiske og hule elektriske gitarer. Kroppen deres er hul, noen ganger med en massiv treblokk ned gjennom midten som pickupene og stolen festes i. De låter varmere, men uten forsterker er de likevel ikke sterke nok. En annen slektning er lap steel-gitaren (eller hawaiigitaren), som ligger flatt og spilles med en slide, og det er der historien om elgitaren begynner.

Det opprinnelige Hornbostel–Sachs-systemet fra 1914 for å ordne instrumenter hadde ingen elektriske instrumenter; MIMO-revisjonen fra 2011 la til elektrofoner og plasserte den elektriske gitaren i gruppe 513, elektroakustiske kordofoner. Etter formen hører den likevel fortsatt hjemme sammen med vanlige gitarer i gruppe 321.322, kasselutter med hals.

Gruppe: Strengeinstrument (plukket, elektrisk forsterket)
Klassifisering: Elektroakustisk kordofon, 513 (etter formen det samme som en gitar, 321.322)
Klingende toneomfang: E2 til D6 (22 bånd) eller E6 (24 bånd), regnet ut fra antall bånd
Nøkkel: Diskantnøkkel
Transponering: Klinger en oktav lavere enn det som står
Vanlig oppsett: 6 strenger, åpne strenger E2–A2–D3–G3–B3–E4 (B heter H på norsk); vanligvis 21, 22 eller 24 bånd

Delene på en elektrisk gitar

Fra hodet til enden gjør hver del én av to jobber: den bestemmer hvor lang og hvor stram den svingende strengen er, eller den gjør svingningene om til strøm. Hver streng er spent mellom sadelen og stolen, og avstanden mellom dem bestemmer tonehøyden til den åpne strengen. Kroppen er vanligvis ett eller flere stykker massivt tre, oftest or, ask, lønn eller mahogni.

Målene varierer fra modell til modell. En Fender Player II Stratocaster har 25,5 tommer (648 mm) skalalengde og 22 bånd; en Gibson Les Paul Standard 60s har 24,75 tommer (628,65 mm) skalalengde og 22 bånd; en Ibanez RG550 har 24 bånd. På noen gitarer, som Telecaster, er halsen skrudd fast til kroppen, noe som holder kostnadene nede og gjør reparasjoner enklere.

En kabel plugges inn i gitarens utgang og går til en effektpedal eller en forsterker.

Hvor lyden kommer fra

Plukk en streng, og den svinger fram og tilbake. Tonehøyden avhenger av tre ting: lengde, spenning og vekt. Trykk den ned mot et bånd, så blir den kortere og låter høyere; vri på stemmeskruen for å stramme den, så låter den også høyere. Med samme lengde og spenning låter en tyngre streng dypere, akkurat som en strikk låter høyere jo strammere du drar i den.

Båndene følger en regel om å kutte av omtrent 1/18 av den strengelengden som er igjen. Hvert bånd hever tonen med omtrent 98,9 cent, veldig nær en likesvevende halvtone på 100 cent, og derfor kommer båndene tettere jo lenger opp du går, som en trapp der trinnene stadig blir smalere. Nabostrengene ligger en ren kvart fra hverandre, unntatt tredje streng (G3) og andre streng (B3), som ligger en stor ters fra hverandre.

Stålstrengene på en elgitar blir tiltrukket av magneter. En pickup er en magnet viklet inn i en spole av tynn tråd. Når en stålstreng svinger nær magneten, endrer den den magnetiske fluksen gjennom spolen, og etter Faradays lov gir det en spenning som varierer. En sykkellykt med dynamo virker etter samme idé: beveg en magnet og en spole i forhold til hverandre, så får du strøm.

Det elektriske signalet går så til forsterkeren. Forforsterkeren løfter signalet fra pickupen til linjenivå, som passer godt til å forme klangen og legge til effekter; mastervolumet på sluttforsterkeren bestemmer hvor sterkt høyttaleren spiller. Tenk på det som først å gjøre en hvisking tydelig, og så gi den til en megafon.

En streng svinger ikke bare som ett stykke; den svinger også i to, tre, fire og flere deler samtidig. Det er deltonene (overtonene) dens, og hver av dem har punkter som nesten ikke beveger seg, kalt knutepunkter. Hvis en pickup sitter rett under et knutepunkt for en deltone, blir den deltonen dempet, og plukkepunktet virker på samme måte, så plukking nær stolen låter lysere og plukking lenger unna låter varmere. Det er som et hoppetau: stedene i hendene til de som svinger, beveger seg nesten ikke, mens midten svinger vidt.

Derfor endrer plasseringen av en pickup lyden: på en gitar med to humbuckere er stolpickupen vanligvis lysere og mer slagkraftig, og halspickupen varmere og mykere.

En single coil-pickup er én spole rundt én magnet: lys og klar, men den fanger lett opp brum fra strømnettet (60 Hz for eksempel i Taiwan og USA). En humbucker bruker to spoler viklet i motsatt retning med motsatt magnetisk polaritet, så forstyrrelser utenfra dukker opp omtrent like store og motsatt rettet i de to spolene og opphever hverandre. Det er som to personer som dytter på en dør fra hver sin side: den rikker seg ikke.

Det finnes andre typer pickuper også. En P-90 er en single coil med bredere spole: mer aggressiv, med høyere utgangsnivå og mindre brum. Keramiske magneter låter lyst og kraftig, mens alnico låter varmere og mer vintage. De fleste pickuper er passive og trenger ikke strøm; aktive pickuper drives av et batteri i gitaren og gir et sterkere signal, og en coil split-bryter slår av den ene spolen i en humbucker så den virker som en single coil.

En forsterker kan bare forsterke så mye. Presser du den forbi den grensen, blir toppene på bølgen kuttet av, og det er vreng (forvrengning). En rørforsterker runder gradvis av toppene, mens en transistorforsterker kapper dem flatt ved forsyningsspenningen, og det låter hardere. Vreng legger til mange overtoner, så lyden blir tykkere, og gain-knotten på en forsterker styrer hvor mye vreng du får: som å helle vann i en kopp som er for liten, det som går over kanten, renner bort.

Fordi lyden er strøm, kan den gå gjennom effektpedaler før forsterkeren. En kompressor demper de sterke partiene; chorus får én stemme til å låte som to musikere; delay gir ekko du kan høre hver for seg, mens romklang (reverb) bruker kopier som ligger for tett til å skilles fra hverandre, som når du synger på badet. En vanlig rekkefølge er vreng først, chorus og delay i midten og romklang til slutt, men det finnes ingen absolutt regel.

Prøv selv: spenn en strikk rundt en åpen eske. Plukk den akkurat på midten, og plukk den så nær den ene enden. Plukket nær enden låter den skarpere og lysere, av samme grunn som en elgitar låter lysere når du plukker nær stolen.

Slik spiller du

De fleste spiller med plekter. Hold det mellom tommelen og siden av pekefingeren, med pekefingeren pekende mot spissen uten at den stikker ut. Hold godt, men ikke for hardt: for stramt, og hånden får krampe; for løst, og plekteret vingler eller flyr til og med av gårde. La mer av plekteret stikke fram når du slår an akkorder, og mindre når du spiller enkelttoner nøyaktig.

Stem før du spiller. I standardstemming er de seks strengene E, A, D, G, B (H), E fra dyp til lys, og nesten alle akkordene og teknikkene du lærer i begynnelsen, bruker den. Den andre hånden trykker ned strengene rett bak et bånd: strengen blir kortere, og hvert bånd mot kroppen hever tonen en halvtone.

Noen teknikker får tonene til å synge. Når du bender, skyver du en streng opp eller drar den ned; uansett går tonen opp, fordi strengen blir strammere, og det er lettere å bende på en elgitar enn på en akustisk gitar. Vibrato er en bitteliten bend, omtrent en kvarttone, gjort om og om igjen, som dirringen i en sangers lange tone; den gir tonen lengre klang og mer uttrykk.

En hammer-on er når en finger på gripehånden slår strengen ned mot et bånd som en liten hammer for å få fram en tone; en pull-off er når fingeren knipser strengen idet den slipper, så tonen skifter. Begge endrer tonen med bare gripehånden, og de brukes ofte sammen. Når du spiller slide, spiller du en tone og glir med fingeren langs den samme strengen til et annet bånd, eller du har en slide av metall på en finger.

Plukkehånden kan også endre lyden. Ved palm muting legger du ytterkanten av håndflaten på strengene nær stolen, så tonene blir korte og hakkete (staccato). Hvis gitaren har tremolostol, får du tonen til å dykke og stige ved å trykke eller dra i armen, og en dobbeltlåsende tremolo kan endre tonen mye og likevel komme tilbake stemt.

Plukk den tykkeste strengen uten å trykke ned noe: E2, den dypeste tonen i standardstemming.
Den åpne sjette strengen E2, så den åpne femte strengen A2: nabostrenger en ren kvart fra hverandre.
På den samme første strengen: åpen E4, så gir 17. bånd A5, 17 halvtoner høyere.

Toneomfang og noter

Gitarister leser diskantnøkkel. Men gitarnoter har en liten hemmelighet: tonene på arket klinger en oktav lavere. Noen noter har en liten 8 under diskantnøkkelen som påminnelse; mange noter sløyfer den, men lyden er likevel en oktav lavere.

Den åpne sjette strengen skrives for eksempel som E3, E-en under midt-C, som står under den tredje hjelpelinjen under notelinjene. Det du faktisk hører, er E2, omtrent 82,4 svingninger i sekundet (regnet ut fra A2 = 110 Hz). De seks åpne strengene klinger E2, A2, D3, G3, B3 og E4.

Hvor høyt du kan komme, avhenger av båndene. Første streng, E4, går opp én halvtone per bånd, så 22 bånd når D6 og 24 bånd når E6 (regnet ut fra antall bånd). Flageoletter og bend kan gå enda høyere.

Gitarnoter kommer ofte sammen med tabulatur: seks linjer som står for gitarens seks strenger.

Skrevet

Klinger

Åpen 6. streng: skrevet E3, klinger E2, en oktav lavere (tegnet i bassnøkkel).

E2 – E6

Lytt

Rett fra pickupen, uten forsterker og uten effekter. Dette er den rå lyden av strengen før forsterkeren former den.
Stemt til 110 svingninger i sekundet. Sammenlign med E2: en ren kvart høyere.
Midt på gitaren. Herfra til neste streng opp er det en stor ters i stedet for en kvart.
To oktaver over den dypeste strengen. Lytt etter hvor tynn og lys den er.
Første streng på 17. bånd. Strengen er kort, så tonen er høy og dør fort ut.

Historie og slektninger

På 1920-tallet ønsket George Beauchamp, en steelgitarist i Los Angeles, seg et sterkere strengeinstrument. I 1931 laget han, med hjelp fra Adolph Rickenbacker, den første ekte elektriske gitaren, og samme år startet de to et firma kalt Ro-Pat-In, som snart fikk det nye navnet Electro String. På grunn av formen fikk gitaren kallenavnet Frying Pan (stekepannen).

Harry Watson skar ut treprototypen på noen timer; produksjonsversjonen var støpt i aluminium. Patentsøknaden ble levert i 1934 og innvilget først i 1937, og patentkontoret klarte først ikke å bestemme seg for om det var et elektrisk apparat eller et musikkinstrument.

Gibson lanserte sin første elektromagnetiske pickup i 1935 og satte den på ES-150 i 1936. Jazzgitaristen Charlie Christian gjorde den berømt: med forsterkning kunne gitarister tre fram som solister.

Les Paul bygde en elektrisk gitar med massiv kropp i 1941 og tok med seg ideen til Gibson i 1945. I 1950 lanserte Fender Esquire og Broadcaster (som fikk navnet Telecaster i 1951), som vanligvis regnes som de første masseproduserte elektriske gitarene med massiv kropp. I 1951 protesterte Gretsch mot navnet Broadcaster, og tidlig det året ble gitarene kalt Nocaster.

Gibsons første gitar med massiv kropp, Les Paul, kom i 1952, og i 1954 lanserte Fender Stratocaster med tre pickuper. For å bli kvitt brummen fant Seth Lover hos Gibson opp humbuckeren, som først ble brukt på ES-175 i februar 1957. På 1960-tallet begynte produsentene å bygge effekter som tremolo, wah-wah og vreng inn i forforsterkeren.

Den elektriske gitaren har mange slektninger. I den samme gruppen 513 finner du den elektriske fiolinen og elektriske pianoer som Neo-Bechstein og Yamaha Electric Grand. Fender Precision Bass, som kom i 1951, var den første kommersielt vellykkede elbassen.

1931
George Beauchamp og Adolph Rickenbacker lager Frying Pan
1935
Gibsons første elektromagnetiske pickup
1936
Gibson setter pickupen på ES-150
1937
Beauchamps patent blir innvilget (søkt i 1934)
1941
Les Paul bygger en elektrisk gitar med massiv kropp
1946
Gibson lanserer single coil-pickupen P-90
1950
Fender Esquire og Broadcaster (fikk navnet Telecaster i 1951)
1951
Fender Precision Bass, den første kommersielt vellykkede elbassen
1952
Gibson Les Paul, Gibsons første gitar med massiv kropp
1954
Fender Stratocaster, med tre pickuper
1957
Humbuckeren dukker først opp på Gibson ES-175 (patent innvilget i 1959)
1977
Velgeren på Stratocaster går fra 3 til 5 stillinger

Kom i gang og stell

Den første elgitaren din bør være behagelig og lett å spille på; er den ikke det, får du kanskje ikke lyst til å øve. Sett deg ned med den: gripehånden skal nå helt ut til den ytterste enden av gripebrettet. Gjør den ikke det, velger du en kortere skalalengde, som også har lavere strengespenning og er lettere å trykke ned. Det vanligste problemet på en ny gitar er for høy strengeleie (strengehøyde), og det er best å la en kvalifisert gitartekniker justere den.

En elgitar trenger virkelig en forsterker. En startpakke inneholder ofte gitaren, et stemmeapparat, en reim, en kabel, en gigbag, plektre og en liten øveforsterker, og mange øveforsterkere har hodetelefonutgang så du kan øve stille.

Tørker du av strengene etter hver økt, varer de lenger, og jevnlig rengjøring hindrer svette, støv og fett i å ødelegge utseendet og følelsen. Gitarer liker omtrent 45–55 % luftfuktighet og omtrent 18–24 °C; brå endringer kan få treverket til å slå seg eller sprekke og gi båndsurr. Hvis en gitar har ligget i en bil, må du ikke åpne kassen med en gang i et rom med aircondition.

Tre sveller og krymper med årstidene, så strengeleien må ofte justeres når årstiden skifter, og bytter du til en annen strengetykkelse, må du som regel justere halsstaget inni halsen. Hvis du ikke føler deg trygg på å gjøre slike justeringer, overlater du dem til en kvalifisert tekniker; Fender anbefaler en sjekk omtrent hver 6. måned. Det finnes ingen fast plan for nye strenger: bytt dem når de er slitte, rustne eller skitne, eller ikke lenger låter lyst.

Hører du brum gjennom forsterkeren? Single coil-pickuper fanger lett opp støy fra strømnettet; humbuckere reduserer den kraftig.
En surrende lyd når du trykker ned en tone, kan bety at strengeleien er for lav, eller at temperaturen og luftfuktigheten endret seg for fort.
Ustemt etter at du har bendet? Sadelen er kanskje ikke glatt nok, så strengen henger seg opp.
Strenger: generelt er tynnere strenger lettere å trykke ned og bende og låter lysere, men ryker lettere; tykkere strenger gir mer volum og lengre klang.
Plektre: tynne plektre passer vanligvis til å slå an akkorder; tykkere plektre passer til komp og solospill på elgitar.
Hold plekteret godt, men ikke for stramt: for stramt kan gi krampe, for løst, og det vingler eller flyr til og med ut av hånden din.
Hvis strengeleien er for høy, eller halsen er for mye bøyd, ligger strengene langt fra gripebrettet og er tunge å trykke ned.
Fender påpeker at når en gitar kommer fra et varmt sted inn i et kaldt rom, krymper treverket når det kjøles ned, og tonen kan synke merkbart: stem på nytt.

Elektrisk gitar: hvordan den er bygd, hvordan den låter, hvordan du spiller

Møt den elektriske gitaren

Delene på en elektrisk gitar

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og slektninger

Kom i gang og stell

Instrumenter

I denne leksjonen

Elektrisk gitar: hvordan den er bygd, hvordan den låter, hvordan du spiller

Møt den elektriske gitaren

Delene på en elektrisk gitar

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og slektninger

Kom i gang og stell

Utforsk videre