Klarinett: deler, hvordan den virker, spilling og omfang

Møt klarinetten

Klarinetten hører til treblåserfamilien. Et rørblad sitter på munnstykket, og kroppen er et rør som er nesten like vidt hele veien ned, en sylinder. Klaffer og tonehull langs røret endrer tonen.

Klarinetten er egentlig en hel familie. B♭-klarinetten (på norsk ofte kalt B-klarinett) er den mest brukte, omtrent 66 cm lang. Orkestre trenger også A-klarinetten, omtrent 71 cm lang, som bruker de samme grepene og det samme munnstykket. Den lille E♭-klarinetten er omtrent 49 cm lang og klinger en kvart høyere enn B♭-klarinetten, mens bassklarinetten er omtrent dobbelt så stor og klinger en oktav lavere.

Hver av dem låter litt forskjellig. B♭-klarinetten er blank, lys, fyldig og klar. A-klarinetten er mykere og mindre kraftig. C-klarinetten er lysere, kaldere og hardere, og den brukes sjelden i dag.

Gruppe: Treblåser (enkelt rørblad)
Type: Hornbostel–Sachs 422.211.2: enkelt rørblad, sylindrisk boring, fingerhull
Klingende toneomfang: D3 til B♭6 (skrevet E3 til C7)
Nøkkel: Diskantnøkkel
Transponering: B♭-klarinett: klinger en stor sekund (en heltone) lavere enn skrevet
Vanlige størrelser: B♭ omtrent 66 cm; A omtrent 71 cm

Delene i klarinetten

En klarinett kan tas fra hverandre i fem deler: munnstykke, tønne, overstykke, understykke og klokke. Før du spiller, setter du dem sammen én etter én, og så setter du på rørbladet.

Kroppen er laget av afrikansk svartved (grenadilla), hardgummi eller metall; grenadilla er det vanligste klarinettreet i dag. Klarinetter lages også av ABS, en plast som er svært sterk og tåler endringer i luftfuktigheten godt.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

Hvor lyden kommer fra

Når du spiller, blåser du luft som har bare litt høyere trykk enn luften rundt deg, omtrent 3 % mer. Rørbladet virker som en bitte liten dør som svinger av seg selv: pusten din skyver det mot munnstykket og gjør åpningen smalere. Rørbladet slår mellom åpent og lukket så fort at en jevn luftstrøm blir til raske små luftstøt, og den ristingen er lyden.

Blåser du hardt nok, blir rørbladet presset helt igjen, så ingen luft slipper gjennom i det hele tatt. Det er som å klemme en hageslange flat: vannet stopper. Derfor er det ofte ikke mangel på luft når en høy tone ikke vil komme ut.

Ved munnstykket er røret nesten tettet av rørbladet, og ved klokken er det åpent, så klarinetten oppfører seg som et rør som er lukket i den ene enden og åpent i den andre. I et slikt rør er den lengste lydbølgen omtrent fire ganger så lang som røret, litt som et langt tau der bare én stor, langsom sving får plass. Den lengste bølgen gir den dypeste tonen: klingende D3 (skrevet E3).

Hver tone skjuler en rekke svakere, høyere toner som kalles overtoner. På klarinettens dype toner er tone nummer 1, 3 og 5 i denne rekken (de odde) spesielt sterke, og de like er svake, som en kam der annenhver tann er kuttet kort. Det gir det dype registeret den hule lyden. Rundt midten (overgangstonene) betyr de like mer, og når registerklaffen er åpen, forsvinner forskjellen nesten, så lyden blir lys og klar.

Når du trykker på registerklaffen, åpnes et lite hull omtrent en tredjedel av veien langs den lukkede delen av røret. Da hopper tonen til tre ganger frekvensen: en duodesim høyere, altså en oktav pluss en ren kvint. Tenk deg et hoppetau der noen klyper lett i det en tredjedel av veien bort, så det svinger i tre buer i stedet for én.

Fra klokkeenden og oppover flytter hvert tonehull du åpner den vibrerende delen nærmere munnstykket, som om du kuttet omtrent 6 % av røret, og tonen stiger en halvtone.

Overgangstonene har bare to resonanser i røret som passer godt sammen, så de er lettere å bøye ut av stemning, og de låter litt svakere og mattere. I det berømte glidet oppover som åpner Rhapsody in Blue, stiller eksperter inn resonansen inne i munnen slik at den blir like sterk som rørets, eller sterkere, for den siste oktaven (skrevet C5 til C6, klingende B♭4 til B♭5). Det er litt som når du endrer formen på munnen for å endre tonen når du plystrer.

Prøv selv: under «Lytt» lenger ned spiller du B♭3 og så F5. På en klarinett har de det samme grepet; den eneste forskjellen er registerklaffen. Tell nå oppover fra B♭3 på et klaviatur: F5 er ikke bare én oktav opp (det ville vært B♭4), du fortsetter opp til neste F. Det er en duodesim.

Slik spiller du

Ha skuldrene avslappet og fingrene lett bøyd. Bare høyre tommel holder klarinetten oppe, under tommelstøtten i en naturlig C-form; ikke hold den bøyd bakover. Se rett fram, og ikke blås opp kinnene. Vinkelen mellom klarinetten og kroppen endrer klangen: en mindre vinkel låter mer fokusert, men da kan underleppen presse for hardt.

Den vanligste måten å forme munnen på er enkeltleppeansatsen: underleppen dekker de nederste tennene lett, og overtennene hviler støtt på munnstykket. Ta inn akkurat passe mye av munnstykket, som når du bruker et sugerør: for lite, og det er vanskelig å få lyd, for mye, og lyden sprekker. Noen spillere bruker dobbeltleppeansats i stedet, med underleppen over de nederste tennene og overleppen over de øverste. Noen lærere begynner med dobbeltleppe og bytter til enkeltleppe når den sitter stødig.

Fingrene dekker og åpner tonehull og ringklaffer for å endre lengden på røret. Trykk på registerklaffen med venstre tommel, så klinger det samme grepet en duodesim høyere: skrevet C4 blir skrevet G5 (klingende B♭3 blir F5). For de aller høyeste tonene brukes også hullet under venstre pekefinger som registerhull.

For å bøye en tone endrer du hvor tungen ligger (jo nærmere midten av tungen er rørbladet, desto lavere blir tonen), ikke ved å senke kjeven. En klarinettone kan bare bøyes nedover: omtrent en kvarttone i det dype registeret, og opptil omtrent en halvtone i det midterste. På høye toner skal du ikke bite sammen, for da klemmer du rørbladet igjen; lærere foreslår heller å skyve klarinetten opp med høyre tommel og peke haken ned.

Det er mye mer å utforske. Legato bytter toner bare med fingrene, uten tunge, og bundne sprang fra en ters til en sekst er typisk klarinettskriving. En trille eller tremolo veksler raskt mellom to toner; en glissando glir ved at du delvis dekker hull eller endrer grep; flatterzunge ruller en R mens du blåser; multifoniske klanger bruker spesielle grep for å klinge to eller flere toner samtidig. Dobbelt- og trippelstøt brukes sjelden, fordi rørbladet er i veien for tungen.

Berør tuppen av rørbladet lett med tungespissen, og si «da» heller enn «ta», så hver tone begynner tydelig. Her: korte toner med tungestøt på klingende F4 (skrevet G4).
Det samme grepet uten og med registerklaffen: klingende B♭3 (skrevet C4), så F5 (skrevet G5).
Når alle hull er dekket, klinger hele røret og gir den dypeste tonen, klingende D3 (skrevet E3).

Toneomfang og noter

Klarinettnoter skrives i diskantnøkkel. B♭-klarinetten er et transponerende instrument: det du hører, er en heltone (en stor sekund) lavere enn det som står skrevet. En skrevet C4 klinger altså som B♭3, og en skrevet D4 klinger som C4.

B♭-klarinetten skrives fra E3 til C7 og klinger fra D3 til B♭6; i orkesteret går den vanligvis ikke høyere enn klingende G6. Andre familiemedlemmer transponerer annerledes: A-klarinetten klinger en liten ters lavere enn skrevet, og E♭-klarinetten en liten ters høyere. Bassklarinetten klinger en stor none lavere når den skrives i diskantnøkkel, og en stor sekund lavere i bassnøkkel, og den når ned til klingende B♭1.

Omfanget deles i registre med ulike klangfarger (klingende tonehøyde, skrevet i parentes): det dype chalumeauregisteret D3–E4 (E3–F♯4) er mørkt, fyldig, mykt og varmt; overgangsregisteret F4–A♭4 (G4–B♭4) er litt svakere og mattere; klarinregisteret A4–F6 (B4–G6, der B heter H på norsk) er lyst, blankt og fokusert; de øverste tonene G♯6–B♭6 (A♯6–C7) er skingrende og gjennomtrengende.

Skrevet

Klinger

B♭-klarinett: skrevet C4 og D4 klinger som B♭3 og C4, en heltone lavere.

D3 – B♭6

Lytt

En mørk, hul, dyp tone. I det dype registeret er de odde overtonene spesielt sterke.
Klingende B♭3 (skrevet C4), så F5 (skrevet G5): det samme grepet pluss registerklaffen. Tonen hopper en duodesim, og klangen blir lysere.
Korte toner med tungestøt i overgangsregisteret. Lytt etter en lettere, litt mattere lyd.
En tone i klarinregisteret: lys, blank og fokusert.

Historie og familie

Klarinetten vokste fram fra chalumeauen, et instrument med ett rørblad som vanligvis hadde 8 fingerhull og et omfang på bare omtrent én oktav. Den kunne nesten bare spille dype toner.

Rundt 1700, tidlig på 1700-tallet, la Denner-familien i Nürnberg til to klaffer på chalumeauen. Æren gis vanligvis til faren, Johann Christoph Denner (1655–1707), som generelt regnes som klarinettens oppfinner. Navnet klarinett betyr «liten trompet», kanskje på grunn av de lyse høye tonene. Klarinetter med to klaffer var i bruk til omtrent 1770.

Klarinetten var den siste treblåseren som kom inn i orkesteret, i wienerklassisismen i siste del av 1700-tallet. I 1791 skrev Mozart klarinettkonserten i A-dur, KV 622, for klarinettisten Anton Stadler; han gjorde den ferdig 7. oktober, og den ble første gang framført i Praha 16. oktober. Den ble skrevet for en bassettklarinett som nådde fire halvtoner lenger ned. Originalmanuskriptet er tapt, og versjonene som finnes i dag, skriver om solostemmen slik at en vanlig A-klarinett kan spille den.

I 1812 kom Iwan Müller med en klarinett med tretten klaffer, en milepæl for alt moderne klaffeverk på klarinetten, og etter ham ble tommelstøtten standard.

Tidlig på 1840-tallet lånte klarinettisten Hyacinthe Klosé i Paris og instrumentmakeren Louis-Auguste Buffet ringklaffene som Theobald Boehm hadde funnet opp for fløyten, og de tok patent på klarinetten sin i 1844. Den kalles Boehm-systemet på grunn av Boehms idé, men Boehm konstruerte den ikke selv. Boehm-systemet er i dag det vanligste i verden; tysktalende land bruker Oehler-systemet med 22 klaffer, som Oskar Oehler utviklet i 1900.

I 1838 lagde Adolphe Sax en bassklarinett med store klaffer og rett kropp, den typen som brukes i dag. Rhapsody in Blue ble urframført i New York 12. februar 1924. Åpningen var skrevet som en rask skala, men klarinettisten Ross Gorman spilte den på tull som et langt glid på en prøve; Gershwin likte det, og glidet fikk bli.

Rundt 1700
Denner-familien i Nürnberg legger to klaffer til chalumeauen
1791
Mozart gjør ferdig klarinettkonserten KV 622 for Anton Stadler
1812
Iwan Müllers klarinett med tretten klaffer
1838
Adolphe Sax' rette bassklarinett
1844
Klosé og Buffet tar patent på Boehm-klarinetten
1900
Oskar Oehlers tyske klarinett med 22 klaffer
1924
Rhapsody in Blue åpner med klarinettglidet

Kom i gang og stell

B♭-klarinetten er den mest brukte typen: som soloinstrument, i orkestre og i korps. En klarinett av plast (ABS) er svært sterk og bryr seg ikke om endringer i luftfuktigheten; en av tre kan sprekke når temperatur eller luftfuktighet endrer seg brått. Noen lærere foreslår at hvis hendene dine fortsatt er små og ikke så sterke, kan du bli lenger på den mindre E♭-klarinetten i stedet for å spille B♭-klarinett med støtte.

Rørblad har styrketall, og de fleste elever begynner på 2,5. For å velge fukter du alle og prøver dem én etter én, og plukker ut dem som svarer lett uten mye anstrengelse; i begynnelsen kan du be noen som spiller, om å plukke ut det beste og det dårligste, og så prøve dem selv for å kjenne forskjellen. Når du kommer til høy G og over: Hvis en tone ikke vil komme og du ikke engang hører luft, lukker rørbladet seg helt, og mer luft hjelper ikke; prøv et rørblad som er en halv styrke hardere. Hører du luft, har du sannsynligvis ikke nok av munnstykket i munnen.

En klarinett av tre trenger mest stell om vinteren. Når en kald klarinett plutselig fylles med pust på omtrent 36–37 °C, blir innsiden varm mens utsiden fortsatt er kald, og den kan sprekke, akkurat som et kaldt glass kan sprekke når du heller varmt vann i det. Overstykket nær munnstykket er mest utsatt for sprekker. Varm klarinetten inni jakken eller inntil kroppen til den er nær romtemperatur før du spiller. Se etter sprekker nå og da, og ta en sprekk raskt til en reparatør, fordi sprekker sakte sprer seg.

Smør litt korkfett på tappkorkene før du setter sammen, og tørk av det som er til overs før du legger klarinetten tilbake i kassen, så det ikke samler støv.
Etter spilling tar du rørbladet av munnstykket, tørker munnstykket og legger dem bort.
Trekk en ren pussefille forsiktig gjennom fra klokken og oppover for å fjerne fuktighet; hvis den setter seg fast, trekker du sakte og aldri med et rykk.
Vann samler seg lett ved skjøtene, og det kan gi sprekker, så tørk dem med en klut.
Tørk av utsiden for å fjerne svettemerker uten å trykke på klaffene, og hold klarinetten unna direkte sol, varme biler og ovner.
De første to ukene med en ny klarinett av tre skal du ikke spille mer enn 20–30 minutter av gangen.

Klarinett: deler, hvordan den låter og hvordan du spiller

Møt klarinetten

Delene i klarinetten

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og familie

Kom i gang og stell

Instrumenter

I denne leksjonen

Klarinett: deler, hvordan den låter og hvordan du spiller

Møt klarinetten

Delene i klarinetten

Hvor lyden kommer fra

Slik spiller du

Toneomfang og noter

Lytt

Historie og familie

Kom i gang og stell

Utforsk videre