Piano: hvordan det er bygd, hvordan det låter, hvordan du spiller

Lyden i et piano kommer fra strenger, men det som setter dem i gang, er en rekke små hammere. Trykk ned en tangent, så slår en hammer på en streng: trykker du forsiktig, blir lyden svak; trykker du hardt, blir den sterk og kraftig. Denne siden viser hva som skjuler seg inni et piano, og hvordan du kommer i gang med å spille.

Gjennomgått 9. oktober 2026

I denne leksjonen

Møt pianoet

Pianoet er et strengeinstrument med tangenter. Når du trykker ned en tangent, kaster mekanikken (hele systemet av vektstenger som fører bevegelsen din videre til hammeren) en filtkledd hammer mot metallstrenger. Fordi det kan spille svakt eller sterkt alt etter hvordan du trykker, fikk det navnet pianoforte: piano betyr svakt, forte betyr sterkt. I 1711 kalte Scipione Maffei det et «cembalo med svakt og sterkt», og det var første gang det senere navnet dukket opp.

Lyden kommer fra strenger, så pianoet hører hjemme blant strengeinstrumentene. Men strengene blir slått med hammere, akkurat som på et hakkebrett, så det ligner litt på et slagverkinstrument også. I Hornbostel–Sachs-systemet står det blant sitrene i kordofongruppen: strengene slås med hammere, og instrumentet spilles fra et tastatur.

Det finnes to hovedtyper. Et flygel har strengene liggende parallelt med gulvet og er omtrent 1,5 m til litt over 2,7 m langt; et piano (oppreist piano) har strengene stående loddrett for å spare plass. Et moderne piano har 88 tangenter: 52 hvite og 36 svarte, omtrent 7¼ oktaver.

Gruppe: Tangentinstrument (også et strengeinstrument)
Klassifisering: Kordofon, sitertype, strengene slås med hammere, med tastatur (H–S 314.122-4-8)
Klingende toneomfang: A0 til C8 (88 tangenter)
Nøkler: Dobbelt notesystem (diskantnøkkel + bassnøkkel)
Transponering: Ikke-transponerende (klinger slik det står)
Vanlige størrelser: Flygel omtrent 1,5–2,7+ m langt; oppreiste pianoer finnes som spinett, konsoll og studiopiano

Delene i pianoet

Et piano har mer enn ti tusen deler, og de fleste sitter i mekanikken. Listen under følger veien lyden tar: fra fingeren din, til hammeren, til strengene og klangbunnen.

Alle strengene til sammen drar i rammen med en kraft på omtrent 20 tonn (kildene oppgir 18 til 30 tonn, avhengig av pianoet). Hver streng er strammet til omtrent 80–90 kg. Derfor trenger et piano en ramme av støpejern.

Ta Steinway Model D, et vanlig konsertflygel: 274 cm langt, 156 cm bredt og 483 kg. Sargen er 17 lag hard lønn bøyd sammen til ett stykke (et Steinway-patent fra 1878). Tangentene er av europeisk gran, den lengste 62,2 cm; klangbunnen er av sitkagran, 9 mm tykk på midten og 6 mm i kantene; hammerne er ullfilt over avenbok.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

Hvor lyden kommer fra

Trykk ned en tangent, så slår hammeren på strengen. Men en streng alene er veldig stille, som en enkelt strikk som er spent ut. Den ene enden hviler på stolen, som er limt fast til klangbunnen, så svingningene går over i den store platen, og platen dytter på luften. Det er som å legge en mobil i en tom bolle: bollen rister også, og lyden blir større.

Det smarteste med pianoet er at hammeren spretter bort fra strengen rett etter at den har slått, så den ikke blir liggende på strengen og kveler lyden. Dette kalles utløsningen, litt som når du kommer borti en varm stekepanne og trekker fingeren til deg med en gang.

Hver tangent har sine egne strenger med fast tonehøyde, så du velger en tangent i stedet for å endre strengelengden med fingeren slik du gjør på en fiolin. Jo kortere, tynnere og strammere en streng er, desto høyere blir tonen. Bass-strengene er omspunnet med kobber for å gjøre dem tyngre, som å vikle tykt garn rundt et hoppetau så det svinger saktere, slik at de kan låte dypt uten å være enormt lange.

I midten og øverst har hver tangent 3 strenger som klinger sammen; lenger ned blir det 2, og de dypeste tonene har bare 1. Når en streng gir energien sin videre til klangbunnen, gir den mye fort i starten og så mye saktere. Derfor dør en pianotone først raskt ut og klinger så videre stille lenge, som en stein som slippes i vannet: først et stort plask, så langsomme ringer.

Hammeren slår omtrent 1/7 av veien langs strengen (det varierer med registeret), og det svekker den 7. partialtonen (den 7. tonen i overtonerekken), en tone som skurrer mot de andre tonene. Pianostrenger er tykke og stive, som en stållinjal som er vanskeligere å bøye enn en strikk, så de øvre overtonene deres blir litt for høye; derfor strekker pianostemmeren hele stemningen litt. Hvor mye stemningen strekkes over hele omfanget, avhenger av pianoet: omtrent 45 cent på en Steinway Model M og 60 cent på en Model D (1 cent er en hundredel av en halvtone).

Ullfilten på hammeren er spesiell: den er myk når den berøres lett, og blir hardere jo mer den blir klemt sammen, som en svamp. Når du spiller svakt, blir lyden derfor myk og rund, og når du spiller hardt, blir den ikke bare sterkere, men også kraftigere i klangen.

Så snart fingeren slipper tangenten, legger demperfilten seg på strengen og lyden stopper, som når du tar tak i en huske som svinger. Strenger du ikke spilte på, svinger også litt med de andre. Denne medklangen gir et akustisk piano den fyldige lyden.

Prøv selv: på et akustisk piano holder du nede høyre pedal (den løfter alle demperne av strengene), synger en kraftig «aaa» mot strengene og stopper brått. Lytt: strengene svarer med tonen du sang. Det er medsvingning.

Slik spiller du

Sett krakken midt foran tastaturet, med ansiktet mot pianoet, og sitt på den fremre halvdelen av den. Ha begge føttene flatt i gulvet, skuldrene og armene avslappet og ryggen rett. Juster høyden så albuene er omtrent i høyde med tangentene; avstanden er riktig når knyttneven din, med armen strakt fram, så vidt berører tangentlokket.

Form hånden som om du holder et egg forsiktig, eller som den naturlige krummingen hånden har når den henger ned langs siden. Fingrene har nummer: tommel 1, pekefinger 2, langfinger 3, ringfinger 4, lillefinger 5. Tenk på hånd, håndledd og underarm som én enhet, og la vekten av underarmen synke ned i tangentene, så fingrene slipper å presse hardt.

De dype tonene er til venstre, de lyse til høyre. De svarte tangentene ligger i grupper på 2 og 3: de hvite tangentene rundt en gruppe på 2 er C, D og E, og rundt en gruppe på 3 er F, G, A og B (H på norsk). Tonehøydene i et piano er allerede bestemt; det du bestemmer, er hvilken tangent, hvor mye kraft og hvor fort du slipper, og alt dette former uttrykket.

For å spille C-dur-skalaen med høyre hånd bruker du 1-2-3 på C, D, E, setter tommelen under til F og spiller 1-2-3-4-5 opp til neste C; på vei ned går finger 3 over tommelen. Venstre hånd bruker motsatt mønster: 5-4-3-2-1, så 3-2-1. I skalaer settes ikke tommelen på svarte tangenter.

Høyre pedal er demperpedalen: den løfter alle demperne, så tonene klinger videre etter at du har sluppet tangentene. Brukt riktig gjør den lyden fyldigere og sterkere; holdt for lenge blander den harmoniene sammen til grøt. Når du bytter akkord, bruker du legatopedal: spill de nye tonene først, slipp så pedalen opp og trå den ned igjen («spill–opp–ned»). Hold hælen i gulvet og bruk fremre del av foten i stedet for å løfte hele beinet.

Venstre pedal er una corda-pedalen. På et flygel flytter den hele mekanikken sidelengs, så hammerne treffer færre strenger, og lyden blir svakere og mykere; på et oppreist piano flytter den hammerne nærmere strengene. Den midterste pedalen på et flygel er sostenutopedalen, som bare holder klingende de tangentene du allerede holdt nede da du trådde på den; den er den minst brukte av de tre. På et oppreist piano er den midterste pedalen vanligvis en øvepedal (moderator) som senker en filtstrimmel ned mellom hammerne og strengene.

Staccato betyr korte, raske toner; en trille betyr å veksle mellom to toner så fort du kan. Hammeren i et flygel faller tilbake av sin egen vekt, så en tangent kan gjentas mer enn ti ganger i sekundet; hammeren i et oppreist piano føres tilbake av en fjær, omtrent 7 ganger i sekundet.

Vanlige problemer for nybegynnere: en krakk som er for lav; at det ytterste fingerleddet (leddet rett over neglen) bøyer seg bakover, særlig på pekefinger og ringfinger; et vridd håndledd; og å trampe på pedalen når man er nervøs.

1-2-3 på C D E, tommelen under til F, så 1-2-3-4-5 opp til neste C. Lytt etter at tommelovergangen høres like jevn ut som alle de andre tonene.
Fra den øverste C-en spiller du 5-4-3-2-1 ned til F, så går finger 3 over tommelen til E, D og C.
Spill tonene i C-akkorden (C, E, G) én etter én oppover, som når du drar fingrene over en harpe. Hånden åpner seg mer enn for en akkord.

Toneomfang og noter

Pianomusikk skrives i et dobbelt notesystem: et notesystem med diskantnøkkel øverst og et med bassnøkkel under. Nybegynnere leser vanligvis diskantnøkkelen med høyre hånd og bassnøkkelen med venstre. Midt-C (C4) ligger mellom de to notesystemene; den kan skrives rett over bass-systemet eller rett under diskant-systemet.

De 88 tangentene går fra den dypeste tonen, A0 (27,5 svingninger i sekundet), til den lyseste, C8 (omtrent 4 186 i sekundet). A-en over midt-C, A4, er den vanlige stemmetonen på 440 svingninger i sekundet.

Pianoet er ikke et transponerende instrument: en skrevet C4 klinger som C4. I leksjonen om transponering brukes tonen pianoet spiller, som den «klingende tonehøyden» andre instrumenter sammenlignes med. Noen få pianoer er større: én Bösendorfer-modell har 97 tangenter, 9 ekstra nederst ned til C0. De ekstra strengene er der mest for å klinge med og blir nesten aldri spilt på.

Midt-C (C4) kan stå rett under diskant-systemet eller rett over bass-systemet.

A0 – C8

Lytt

A0, C2, C4, C6, C8. De dype tonene er mørke og klinger lenge; jo høyere du går, desto kortere og lysere blir tonen, og desto fortere dør den ut.
C4 ligger midt i det doble notesystemet; A4 er stemmetonen på 440 Hz.
Først gruppen med 2 svarte tangenter, så gruppen med 3.
C1 til C8. Hvert trinn opp er en oktav: samme tonenavn, bare høyere.

Historie og slektninger

Før pianoet fantes det allerede strengeinstrumenter med tangenter. Klavikordet dukket opp på 1300-tallet; en liten messingstift presses opp mot strengen, og det er så stille at du knapt hører det en meter eller to unna. Cembaloet dukket opp i Italia rundt 1500; det knipser strengene, og lydstyrken er omtrent den samme uansett hvordan du trykker. Hakkebrettet, der strengene slås med små hammere, regnes også som en av pianoets forfedre.

Rundt 1700 i Firenze bygde Bartolomeo Cristofori (1655–1731), som hadde ansvaret for instrumentene til Medici-familien, et nytt instrument med hammere og dempere. Utløsningen hans lot hammeren falle bort rett etter slaget, og strengene hans var tykkere og strammere enn på et cembalo. Det eldste pianoet som finnes i dag, laget han i 1720. Det har 54 tangenter og står nå på The Metropolitan Museum of Art.

Pianoet spredte seg snart til Tyskland og England. J. S. Bach syntes først at Gottfried Silbermanns pianoer var for tunge å spille på og svake i diskanten, men senere roste han dem. I Wien var Johann Andreas Steins mekanikk lett og lettspilt, og Mozart elsket den; i London på 1770- og 1780-tallet utviklet Broadwood og andre den mer robuste engelske mekanikken.

På 1800-tallet ble pianoene større og sterkere. Franskmannen Sébastien Érard fant opp den doble utløsningen, som gjør at en tangent kan gjentas raskt: den ble først patentert i 1808, og en forbedret versjon ble patentert i 1821 i navnet til nevøen hans, Pierre Érard. Flygler bruker fortsatt denne ideen i dag. Støpejernsrammer erstattet trekonstruksjoner, filthammere erstattet lær, og på 1850-tallet kombinerte Steinway & Sons, grunnlagt på Manhattan i New York av Henry Engelhard Steinway i 1853, krysstrenging (bass-strengene går skrått over diskantstrengene) med en helstøpt jernramme i flygelet, løsninger som senere ble tatt i bruk av produsenter over hele verden. Omfanget vokste fra 5 oktaver (61 tangenter) på slutten av 1700-tallet til 88 tangenter, som begynte å dukke opp på slutten av 1860-tallet og ble standard rundt 1900.

Pianofamilien omfatter det tidlige fortepianoet, taffelpianoet, flygelet, det oppreiste pianoet, «giraffpianoet» (et tidlig oppreist piano som er et flygel satt på høykant, med halen opp) og dagens digitalpianoer og silent-pianoer. Rundt 1860 hadde det oppreiste pianoet nesten helt tatt over for taffelpianoet som det vanlige pianoet i hjemmet.

1300-tallet
Klavikordet dukker opp
ca. 1500
Cembaloet dukker opp i Italia
ca. 1700
Cristofori bygger de første pianoene i Firenze
1720
Det eldste pianoet som finnes i dag (Cristofori, 54 tangenter)
1732
Lodovico Giustini gir ut 12 sonater, den tidligste musikken vi vet ble skrevet og utgitt for piano
1800
John Isaac Hawkins lager det første vellykkede lille oppreiste pianoet
1808
Sébastien Érards doble utløsning blir først patentert (en forbedret versjon patentert av nevøen Pierre i 1821)
1825
Alpheus Babcock i Boston lager den første helstøpte jernrammen (til et taffelpiano)
1826
Jean-Henri Pape i Paris patenterer filtkledde hammere
1853
Henry Engelhard Steinway grunnlegger Steinway & Sons på Manhattan i New York
1850-tallet
Steinway kombinerer krysstrenging og en helstøpt jernramme i flygelet
1862
Claude Montal i Paris finner opp sostenutopedalen
1868
Steinways første flygel med 88 tangenter (nå på The Met)
1878
Steinway patenterer sin bøyde sarg i ett stykke

Kom i gang og stell

Klangen i et akustisk piano endrer seg med anslaget ditt, og strengene klinger fyldig med, men det må stemmes, tar plass og veier omtrent 180–450 kg. Et digitalpiano er lett, har volumkontroll, trenger aldri å stemmes og kan brukes med hodetelefoner, men anslaget og lyden varierer mye mellom merker og modeller. Piano Technicians Guild (PTG) anbefaler å prøve begge før du bestemmer deg, og påpeker at noen ferdigheter bare kan læres på et akustisk piano.

Sammenligningstabellen til PTG påpeker at digitalpianoer har 61 til 88 tangenter, ikke alltid i full størrelse, og at bare de bedre modellene har vektet tastatur (tangenter med tyngde, som på et ekte piano) og pedaler. Dette er verdt å sjekke; vanlige keyboard har ikke vektet tastatur. Før du kjøper et brukt akustisk piano, bør du få en kvalifisert pianotekniker til å se på det: et piano som er «gratis eller billig», kan ende opp som det dyreste hvis det må bygges om.

Et piano går langsomt ut av stemning selv om ingen spiller på det, fordi hver hardt strammet streng gradvis strekker seg, mest av alt i et nytt pianos første år. Yamaha anbefaler stemming minst én gang i året, og to ganger det første året; PTG sier at de fleste produsenter anbefaler tre til fire stemminger det første året og minst to i året etter det. Hvor ofte det egentlig trengs, avhenger av hvor mye du spiller, og av klimaet.

Endringer i luftfuktigheten flytter også stemningen. Når det er fuktig, buer klangbunnen seg opp og presser stolen mot strengene, så tonehøyden stiger; når det er tørt, krymper bunnen og tonehøyden synker. I begge tilfeller endrer midten av tastaturet seg mest. Brå endringer kan til og med gi sprekker i treverket og løsne lim, litt som en tredør som går tregt i regnværsperioder.

Sett det der temperaturen og luftfuktigheten holder seg jevne: PTG anbefaler omtrent 20 °C og 42 % relativ luftfuktighet, og understreker at luftfuktigheten bør holdes jevn.
Hold det unna varme- og kjøleventiler, ovner, dører og vinduer, og ut av direkte sollys.
Tørk støv med en myk klut; bruk en egen klut til tangentene, og tørk bakfra og fram, ikke fra side til side.
Hvis tangentene er skitne, tørker du dem med en godt oppvridd klut og utblandet mildt vaskemiddel. Bruk aldri sprit (det kan gi sprekker) eller kjemiske våtservietter som ikke er laget for pianoer.
Vask hendene før du spiller.
Et oppreist piano sender mye lyd ut bak: ikke sett det mot en yttervegg, og tepper og tunge gardiner hjelper med å hindre at lyden når naboene.
Hvis én tone høres ut som to forskjellige toner, eller det surrer når du spiller sterkt, bør du be en pianotekniker se på det.

Pianolyd: Salamander Grand Piano av Alexander Holm (CC BY 3.0).