Bassgitar: deler, hvordan den låter og hvordan du spiller

Møt bassgitaren

Bassgitaren, også kalt elbass, er et strengeinstrument som gjøres sterkere med strøm. Den har vanligvis 4 til 6 tykke strenger. Yamaha forklarer at den ble laget for at du skulle kunne spille kontrabassens dype register slik du spiller gitar, ved å plukke i stedet for å stryke.

De fleste basser har 4 strenger, og det er det vanlige valget for nybegynnere. En 5-strengs bass har vanligvis en ekstra dyp B-streng (H-streng på norsk); en 6-strengs har både en dyp B og en lys C. De fleste basser har bånd, men båndløse basser har et glatt gripebrett, som en kontrabass eller en fiolin.

Den vanligste skalalengden (fra sadelen til stolen) er 34 tommer, omtrent 86 cm; 5- og 6-strengs basser har ofte 35 tommer. Basser med kort skala er omtrent 30 tommer (omtrent 76 cm). De fleste bassene har massiv kropp av tre, men det finnes også hule og halvhule basser, og dessuten akustiske basser med pickup.

Noen basser er passive og trenger ikke strøm. Aktive basser trenger strøm, vanligvis fra et batteri i instrumentet (et 9-voltsbatteri er vanlig), og har ofte tonekontroller for bass, mellomtone og diskant.

Gruppe

Gitarfamilien (plukkede strenger)

Klassifisering

Elektroakustisk kordofon (MIMO 513, klassifisert som den elektriske gitaren)

Klingende toneomfang

E1 til omtrent G4 (4 strenger, 24 bånd)

Nøkkel

Bassnøkkel

Transponering

Klinger én oktav lavere enn det som står

Vanligste skalalengde

34 tommer (omtrent 86 cm)

Delene på bassgitaren

Bass-strenger er mye tykkere enn gitarstrenger fordi de er stemt mye dypere. Tykke strenger drar hardt i halsen og kroppen, så en bass har vanligvis en litt større kropp, en tykkere hals, en lengre skalalengde og større beslag enn en gitar.

Bass-strenger har en stålkjerne omspunnet med stål- eller nikkeltråd. Flatviklede strenger (flatwound) har en glatt overflate og en varm lyd; rundviklede strenger (roundwound) kjennes ruere og låter lysere.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

12345678910

1. 1
   Hode headstock

   Den bredere øverste enden av halsen, der strengene festes til stemmeskruene.

2. 2
   Stemmeskruer tuning machines

   Vri på dem for å stramme eller slakke en streng; endrer du draget, endres tonehøyden.

3. 3
   Sadel nut

   En list med spor, av hard plast eller bein, som leder hver streng inn på halsen.

4. 4
   Hals og halsstag neck / truss rod

   Den lange armen du holder i; en metallstang inni hindrer den i å bøye seg eller vri seg.

5. 5
   Gripebrett fretboard

   En tynn trelist av for eksempel palisander, lønn eller ibenholt, svakt buet fra side til side.

6. 6
   Bånd frets

   Metallstrimler som deler halsen inn i halvtoner; de fleste basser har 21, 22 eller 24.

7. 7
   Kropp body

   Holder alt sammen; gode massive kropper er ofte av or, lønn, sumpask (swamp ash) eller mahogni.

8. 8
   Pickuper pickups

   Magnetiske deler som gjør strengesvingninger om til et elektrisk signal; de fleste basser har to.

9. 9
   Stol og saler bridge & saddles

   Holder strengeendene; med salene justerer du strengehøyden og hvor rent det stemmer høyere oppe på halsen.

10. 10
    Kontroller og utgang controls & output jack

    Knotter for volum og klang; en kabel fra utgangen fører signalet til forsterkeren.

Hvor lyden kommer fra

Når du plukker en streng, svinger den fram og tilbake veldig fort. En lengre, tyngre eller slakkere streng svinger saktere og gir en dypere tone. Tenk på et hoppetau: et langt, tungt tau svinger sakte, mens et kort, stramt tau piskes rundt fort.

En bass er ikke avhengig av en hul kasse for å bli sterk. Hver pickup er en magnet viklet med en spole av veldig tynn tråd. Strengen av stål eller nikkel er magnetisk, så når den beveger seg, endrer den magnetismen gjennom spolen, og det gir en bitteliten elektrisk spenning som svinger i takt med strengen. Det virker litt som en sykkellykt med dynamo, der en magnet som beveger seg nær en spole, lager strøm. Kabelen fører signalet til forsterkeren, som gjør det sterkt.

En single coil-pickup kan også fange opp brum fra strømnettet rundt den. En humbucker bruker to spoler viklet i motsatt retning, så brummen opphever seg selv. En delt pickup (split-coil) har to separate halvdeler, den ene med omvendt polaritet: den låter nesten som en single coil, men er stille som en humbucker.

Hvor du plukker, endrer klangen. Plukker du nær midten av strengen (i en idealisert modell), får du færre høye overtoner og en rund lyd; plukker du nærmere stolen, kommer flere høye overtoner med, og det låter lysere. Pickupene virker på samme måte: én nær halsen låter rundt og dypt, én nær stolen låter mer skarpt. Det er som å si «oo» og «ii» med den samme stemmen.

Prøv selv: spenn en strikk over en åpen eske. Plukk den på midten, og plukk den så helt inntil kanten. På midten låter den rundere; nær kanten låter den tynnere og lysere. Trykk så strikken ned halvveis og plukk igjen: den korte delen låter høyere.

Slik spiller du

Når du står, bruker du en reim så bassen holder seg stødig i riktig spillestilling, og du passer på at reimen sitter godt fast. Den ene hånden plukker strengene; den andre trykker strengene ned mot båndene. (En høyrehendt spiller plukker vanligvis med høyre hånd.)

Det finnes tre hovedmåter å få strengen til å klinge på. Å plukke med fingrene er det vanligste, og de fleste begynner med pekefinger og langfinger; det gir mye variasjon i styrke og klang. Et plekter gjør starten på hver tone lysere og litt røffere, og Paul McCartney, Duff McKagan og David Ellefson er blant dem som bruker det. Slap (å slå på en streng nær nederste del av halsen med siden av tommelen) og pop (å dra en streng opp med pekefingeren og slippe den) låter lysere og mer perkussivt enn vanlig plukking.

For å endre tonehøyden trykker du på et annet bånd eller en annen streng; hvert bånd er én halvtone høyere. Gripehånden kan også lage lyd alene: en hammer-on er når en finger hamrer ned på strengen og lager en ny tone uten at du plukker. En slide glir langs strengen mens du trykker den ned. Berører du strengen lett rett over 12. bånd, uten å trykke den ned, og plukker, får du en klokkeaktig naturlig flageolett.

I et band utgjør bassen og trommene kompet (rytmeseksjonen), så bassen bør «låse seg» til trommene. Et godt første mønster er en dyp grunntone sammen med stortromma og grunntonen en oktav høyere sammen med skarptromma. Walking bass binder sammen grunntonene i akkordene med gjennomgangstoner, en stil fra blues og jazz. En basstemme er mer «sparsommelig» enn en gitarstemme: ikke la fills ødelegge grooven, og mange gode fills lander på grunntonen på første slag i neste takt.

• Åpen strengPlukk uten å trykke ned noe bånd: hele strengen svinger fra sadelen til stolen. Dette er den dypeste strengen, E1.
• Gripe en toneFørst den åpne G-strengen, så den samme strengen trykket ned på 14. bånd: den delen som svinger, er kortere, så tonen er 14 halvtoner høyere (A3).
• Bytte strengGå fra A-strengen til D-strengen: hver nabostreng er en ren kvart høyere.

Toneomfang og noter

Bass skrives i bassnøkkel, men klinger én oktav lavere enn det som står, akkurat som kontrabassen. Tonen som står på den første hjelpelinjen under bass-systemet, er for eksempel E2, men den åpne E-strengen klinger faktisk E1.

Standardstemmingen er E–A–D–G, en oktav under de fire dypeste strengene på en gitar, så de virkelige tonehøydene er E1 (omtrent 41,2 Hz), A1 (55 Hz), D2 (omtrent 73,4 Hz) og G2 (98 Hz). Hver streng ligger en ren kvart over den under.

Fordi hvert bånd legger til én halvtone, avhenger den høyeste tonen av hvor mange bånd halsen har: 20 bånd når D♯4, 21 bånd E4, 22 bånd F4 og 24 bånd G4. En 5-strengs bass med dyp B går ned til B0 (H0 på norsk, omtrent 30,9 Hz). På en 6-strengs bass er den lyse C-strengen C3 (regnet ut som en ren kvart over G2). De dypeste tonene høres tydeligere i hodetelefoner eller større høyttalere.

Lytt

• De fire åpne strengene, E1 A1 D2 G2Fra dypest til lysest; legg merke til at hvert trinn er like stort, en ren kvart.
• Den dypeste tonen, E1Omtrent 41 svingninger i sekundet. Bruk hodetelefoner eller en større høyttaler for å høre den tydelig.
• A1 og A3: to oktaver fra hverandreA1 svinger 55 ganger i sekundet, A3 220 ganger: fire ganger så fort, og likevel har de samme tonenavn.

Historie og slektninger

Kontrabassen er stor og tung å bære, og i band som ble stadig sterkere, med messingblåsere, trommesett og elgitarer, ble den vanskeligere og vanskeligere å høre. På 1930-tallet kom den amerikanske musikeren og oppfinneren Paul Tutmarc på en elektrisk bass. Hans Audiovox Model 736 kom i salg på midten av 1930-tallet (rundt 1935–1936): den hadde en massiv kropp av svart valnøtt, fire strenger, én pickup og 16 bånd, som gjorde det lettere å spille rent.

I oktober 1951 begynte Fender å lage Leo Fenders Precision Bass, den første kommersielt vellykkede elbassen. Den hadde en flat kropp av ask, en hals i ett stykke av lønn med 20 bånd, én pickup og en skalalengde på 34 tommer, som Leo Fender kom fram til etter lange eksperimenter. Fender sier at den ga bassister noe kontrabassen manglet: presisjonen fra båndene pluss volumet fra forsterkningen. Bassisten i Lionel Hamptons band var en av de første som spilte på den; i New York våren 1952 «hørte» kritikeren Leonard Feather «en bass, men kunne ikke se en bassist». I 1957 fikk den en delt pickup (split-coil) og et nytt hode, en utforming som fortsatt brukes i dag.

Andre basser fulgte: Gibson Electric Bass med kort skala (1953), som til og med kunne stå oppreist på en pigg; Fender Jazz Bass (1960) med slankere hals og to pickuper; Fenders første femstrengs, Bass V (1965), der den femte strengen var en lys C; og Ampeg AUB-1 (1966), en av de første båndløse bassene som ble laget for salg. Kjente bassister er blant andre James Jamerson, Paul McCartney, Jaco Pastorius (båndløs), Carol Kaye og Larry Graham, som ofte får æren for å ha funnet opp slap.

Nære slektninger er kontrabassen (samme stemming, og den kan strykes), den elektriske gitaren (samme slags magnetiske pickuper; bassens fire strenger ligger en oktav under gitarens fire dypeste) og den akustiske bassen med pickup.

1. ca. 1935–1936
   Paul Tutmarcs Audiovox Model 736 kommer i salg
2. 1951
   Fender Precision Bass: den første kommersielt vellykkede elbassen
3. 1953
   Gibson Electric Bass, en fiolinformet bass med kort skala
4. 1957
   Precision Bass får en delt pickup (split-coil)
5. 1960
   Fender Jazz Bass, med to pickuper
6. 1965
   Fender Bass V, Fenders første femstrengs bass (lys C)
7. 1966
   Ampeg AUB-1, en av de første båndløse bassene laget for salg

Kom i gang og stell

Bestem deg for budsjett og hva du vil spille, og kjøp så den beste bassen du har råd til: et godt instrument er lettere å lære på. Både Yamaha og Fender anbefaler å begynne med 4 strenger, og Yamaha anbefaler bånd, fordi det er vanskeligere å spille rent på en båndløs bass. Er du ung eller har små hender, kan du prøve en bass med kort skala på omtrent 30 tommer. Formen på halsen endrer ikke lyden, bare hvordan den kjennes, så hold på noen før du velger.

I tillegg til bassen trenger du en reim, en kabel, en forsterker og et elektronisk stemmeapparat. En elbass trenger en forsterker for at du skal høre den virkelige lyden.

Ligger strengene for høyt, er bassen tung å spille på; ligger de for lavt, får du en surrende, metallisk lyd. Surring kan også komme av et bånd som har løsnet, eller en hals som har bøyd seg opp i en pukkel: strengehøyden kan du justere selv, men de to andre må en reparatør ta seg av. Hvis tonene høyt oppe på halsen ikke stemmer, sammenligner du flageoletten på 12. bånd med den grepne tonen på 12. bånd og justerer salen (følg bruksanvisningen, eller spør i en butikk hvis du er usikker).

• Hold bassen unna direkte sollys, varme og fuktighet, og la den aldri ligge igjen i en bil.
• Etter at du har spilt, tørker du av strengene, halsen og stolen med en lofri klut. Rengjør den med en myk klut; ikke bruk tynner, løsemidler, rengjøringsmidler eller kjemiske våtservietter.
• Når du ikke spiller, setter du den i et stødig stativ eller i kassen; de fleste knekte halser kommer av fall eller slag.
• Bytt strenger én om gangen, og stem hver nye streng før du går videre, fordi halsen står under stor spenning.
• Før du klipper en gammel streng, slakker du den godt først: et brått tap av spenning kan skade halsen. Hold ansiktet unna når du bytter eller justerer strenger, fordi en streng kan ryke.
• Dra en finger under hver streng: kjenner du skitt, rust eller flate partier slitt av båndene, eller strengen ikke lar seg stemme rent lenger, er det på tide å bytte den.
• En aktiv bass går på batteri, så følg med på det, og ta ut batteriet hvis du ikke skal spille på lenge. En passiv bass trenger ikke batteri.
• Justering av halsstaget bør du overlate til en butikk hvis du aldri har gjort det før.

Utforsk videre

• StrengeinstrumenterEn streng lager lyd når den vibrerer. Lær hvordan fiolinfamilien, gitarer og harper virker, og hvorfor det å trykke ned en streng endrer tonen.
• FiolinMøt fiolinen: strengene G D A E, hvordan buen med kolofonium får strengen til å synge, spillemåten og omfanget fra G3.
• CelloFiolinfamiliens dype, varme stemme: hvordan buen får strengen til å synge, hvordan du sitter, og strengene C G D A.
• Akustisk gitarKlassisk gitar med nylon og westerngitar med stål: deler, hvor lyden kommer fra, hvordan du spiller og forskjellene.
• Elektrisk gitarEn elgitar gjør strengesvingninger om til strøm for en forsterker. Lær hvordan pickuper virker, og hvorfor den vrenger.
• UkuleleEn liten firestrengs gitar fra Madeira og Hawaii. Se delene, hvorfor G-strengen ligger over C, og hvordan du klimprer.