Trommesett: deler, hvordan det låter og hvordan du spiller

Trommesettet er hjerteslaget i rock, pop, jazz og mange andre stilarter. Én person spiller det med to hender og to føtter, og hver arm og hvert bein har sin egen jobb. Her ser du hva hver del gjør, hvordan trommer og cymbaler lager lyden sin, og hvordan du kommer i gang.

Gjennomgått 9. oktober 2026

I denne leksjonen

Møt trommesettet

Trommesettet kalles på engelsk også drum set eller trap set. Det er «et lite, blandet slagverksbatteri som spilles av én musiker»: noen trommer og noen cymbaler, som alle spilles av én person. Det holder takten i rock, pop, jazz og mange andre stilarter.

Navnet trap set kommer fra den første tiden. Trommeslagere brukte alle slags dingser, kalt contraptions, til å lage lydeffekter, og ordet ble forkortet til traps.

Det finnes ikke noe fast oppsett. Yamaha sier at hvis man skulle peke ut et grunnsett, ville det vært et femdelers sett: en stortromme, en skarptromme og tre tommer medregnet gulvtommen, og en ride, en crash og en hi-hat som cymbaler. Noen spillere legger til en ekstra stortromme, flere tommer eller små ekstra ting som en woodblock.

I Hornbostel–Sachs-systemet, som forskere bruker til å sortere instrumenter, er trommer membranofoner: et utspent skinn vibrerer. Cymbaler er idiofoner: hele instrumentet vibrerer. Et trommesett regnes altså som en blanding av begge. Morsomt å vite: en cymbal som henger og blir slått på utenfra, havner i samme gruppe som en klokke.

Gruppe: Slagverk
Klassifisering: En sammensetning av membranofoner og idiofoner (Hornbostel–Sachs 211.212.11--111.242.121, MIMO-revisjonen)
Klingende toneomfang: Ikke noe fast omfang: de fleste delene har ingen tydelig tonehøyde
Nøkkel: Nøytral nøkkel (slagverksnøkkel): to korte loddrette streker
Transponering: Ikke et transponerende instrument
Størrelser (ett eksempel): Yamaha Stage Custom Birch, 5 deler: 22" stortromme, 14" skarptromme, 10" og 12" tommer, 16" gulvtom

Delene i trommesettet

Trommene i et sett er i bunn og grunn laget av tre. Bare skarptrommen lages i mange materialer, for eksempel tre eller metall, så spillerne kan velge. Trommeskinn var før av dyrehud, men i dag er de fleste av tynn plastfilm.

Cymbaler er av bronse, en blanding av kobber og tinn, noen ganger med litt sølv. SABIAN lager for eksempel B20 av 80 % kobber og 20 % tinn pluss en ørliten mengde sølv. Det vanlige oppsettet går fra små og lyse på trommeslagerens venstre side til store og dype på høyre. Det eneste unntaket er den aller største trommen, stortrommen ved trommeslagerens føtter.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

Hvordan lyden lages

En stikke treffer det utspente trommeskinnet, og skinnet beveger seg opp og ned og dytter luften slik at det blir lyd. Det virker litt som en strikk: jo mer du strekker den, desto lysere lyd. Og jo større trommen er, desto dypere lyd.

Men et trommeskinn vibrerer ikke like ryddig som en streng. Det vibrerer i mange former samtidig, og frekvensene deres er ikke hele multipler av den laveste; den andre formen på et ideelt trommeskinn er omtrent 1,59 ganger den første. Det er som en folkemengde der alle nynner en forskjellig tone: du kan høre om mengden låter lyst eller dypt, men du kan ikke synge tilbake én tydelig tone. Derfor har trommer ingen tydelig tonehøyde, selv om de likevel låter lysere eller dypere.

De fleste trommene i et sett har to skinn med luft fanget imellom. Slår du på toppskinnet, klemmer det sammen luften, luften dytter på bunnskinnet, og dyttet går fram og tilbake til det dør ut. Tenk deg to trampoliner koblet sammen med en luftpute: hopper du på den ene, beveger den andre seg også. Derfor kommer bevegelsene til de to skinnene i par, noen ganger samme vei og noen ganger motsatt vei.

Hemmeligheten til skarptrommen sitter under. Når du slår på toppskinnet, rister bunnskinnet og slår hele tiden mot seidene som er presset mot det, og det gir en lys rasling. Løft seidene bort, og trommen låter helt annerledes. I et forsøk hos Yamaha gjorde hyssing, strikker og cellofan nesten ingenting, mens fiskesnøre kom nærmest ekte seider, fordi seider trenger litt vekt og fjæring.

Rammen virker som en høyttalerkasse som klinger med skinnene. En stor eller dyp ramme låter tykt og fyldig; en liten eller grunn ramme låter lyst og lett. Rammene har også et lite lufthull. Uten det blir lyden kvalt, og på en stortromme demper det også tilbakeslaget foten kjenner når skinnet buler ut og spretter tilbake.

Stortrommen er et kraftig instrument: i ett forsøk ga en orkesterstortromme fra seg opptil 20 watt lydeffekt på det meste, mer enn noe annet instrument i orkesteret. Når den blir slått svært hardt, blir skinnet strammere et øyeblikk, så lyden begynner omtrent 10 % høyere, nesten en heltone, og glir så ned etter hvert som svingningen blir mindre.

En cymbal er en tynn metallplate, og når den blir slått på, vibrerer hele platen på mange måter samtidig. Heller ikke disse svingningene er hele multipler, så en cymbal har ingen tydelig tonehøyde. Forskere ristet cymbaler med en maskin på én enkelt frekvens og økte kraften sakte. Svingningene gikk fra regelmessige til stadig mer uryddige, til de ble kaotiske, og det kaoset hørtes mye ut som en cymbal som blir slått hardt med en kølle. Tynne cymbaler kommer lett i denne tilstanden, og forskerne sier at det gir crashen den skimrende lyden.

Prøv selv: strekk plastfolie over en bolle og hold den stram med en strikk. Tromm lett på den med en spisepinne. Gjør så folien strammere eller slakkere og lytt: går lyden opp eller ned? Legg noen riskorn oppå og tromm igjen; riskornene som hopper, viser at skinnet vibrerer.

Slik spiller du

Still inn krakken slik at høyre fot er rett foran stortrommen når du sitter. Slapp av, ikke sitt for langt bak, og hold vekten midt på setet. Høyre fot går på stortrommepedalen og venstre fot på hi-hat-pedalen. De fleste trommeslagere krysser hendene: høyre hånd på hi-haten, venstre hånd på skarptrommen. Venstrehendte kan droppe krysset og spille hi-hat med venstre hånd og skarptromme med høyre.

Hold stikken mellom omtrent en fjerdedel og en tredjedel av veien opp fra enden; hver stikke har et balansepunkt der den spretter lettest. Klem den mellom puten på tommelen og første ledd på pekefingeren, og la de tre andre fingrene hvile lett. Hold stikken i linje med underarmen. Å holde begge stikkene likt kalles matched grip; traditional grip er vanskeligere.

Å slå på en tromme er som å sprette en basketball: du dytter den ned og lar den komme opp igjen av seg selv. Dette er rebound-slaget, en av de viktigste måtene å spille uten spenning på. Yamaha sier at riktig måte ikke er å klemme hele tiden, men å bruke kraft bare i øyeblikket du treffer, og det er også grunnen til at selv proffer noen ganger mister en stikke. Før du begynner, holder du stikkene som en opp-ned V med tuppene 2–3 cm over midten av skinnet, ikke hvilende på det, ellers lager du lyd før du har begynt.

Føttene har to hovedstiler. Heel-up betyr at du løfter hælen og trykker med hele beinet: lett å holde det kraftig, vanskelig å spille svakt. Heel-down betyr at du holder hælen nede og bruker ankelen: lett å spille svakt, vanskelig å holde det kraftig.

Spill ride med tuppen av stikken og crash med skulderen, der stikken blir tykkere. Skarptrommen har mange lyder: å treffe ringen og skinnet samtidig er et åpent rimshot. For et lukket rimshot (cross-stick), som brukes i bossa nova og andre stilarter, klemmer du stikken mellom tommel og pekefinger og slår på ringen med den bakre enden. Jazz og ballader bruker ofte visper i stedet for stikker, og de er mye svakere.

Trommeslagere øver på rudiments, de grunnleggende slagmønstrene. Percussive Arts Society (PAS) lister 40 internasjonale rudiments i fire grupper: virvler, paradiddler, flams og drags. De anbefaler å øve sakte, så fort, så sakte igjen.

Høyre hånd spiller åttedeler på hi-haten, venstre hånd slår på skarptrommen på slag 2 og 4, høyre fot sparker på slag 1 og 3. En av de enkleste groovene.
Hi-hat-tonene er dobbelt så tette, sekstendeler, så groovet føles travlere.
Med cymbalene presset sammen er lyden kort og stram; åpner du dem, klinger den lenger og sterkere.
Det samme groovet med høyre hånd på ridecymbalen: hvert slag er tydelig og atskilt.
Svært svake slag på skarptrommen mellom de vanlige. I trommenoter vises de med parentes rundt notehodet.
På slutten av en del stopper groovet, og trommeslageren ruller fra skarptromme til høy tom til gulvtom, og lander så på en crash sammen med stortrommen.

Slik leser du trommenoter

De fleste delene av et trommesett har ingen tydelig tonehøyde, så det finnes ingen skrevet tonehøyde å gjøre om til klingende tonehøyde. Settet er ikke et transponerende instrument og har ikke noe toneomfang i vanlig forstand. Trommenoter skrives vanligvis med en nøytral nøkkel, to korte loddrette streker, som forteller at hver linje eller hvert mellomrom står for et instrument, ikke en tonehøyde.

Trommer bruker runde, fylte notehoder (●), og cymbaler bruker et ×-hode, begge med notehals. Det finnes ingen fast regel for hvilket instrument som står på hvilken linje; Yamaha påpeker at alle som skriver, gjør det litt forskjellig. Derfor har trommestemmer vanligvis en tegnforklaring. Percussive Arts Society ga ut Norman Weinbergs Guide to Standardized Drumset Notation for å hjelpe folk med å skrive tydelige trommestemmer.

Her er ett vanlig oppsett, fra tegnforklaringen til en slagverksavdeling ved et universitet. Stortromme i første mellomrom, gulvtom i andre mellomrom, skarptromme i tredje mellomrom, mellomtom på fjerde linje og liten tom i fjerde mellomrom. Med ×-hoder: hi-hat spilt med stikke på femte linje, ride i mellomrommet over notesystemet, crash på første hjelpelinje over, og hi-hat spilt med foten i mellomrommet under notesystemet.

Noen flere tegn: + betyr lukket eller dempet, o betyr åpen og klingende, og parentes rundt et notehode betyr en svært svak ghost note. RH, LH, RF og LF betyr høyre hånd, venstre hånd, høyre fot og venstre fot (på engelsk). Noen ganger står det bare «fill in», så du improviserer et fill, eller bare «Bossa Nova» med en bølgelinje, så du spiller ditt eget bossa nova-groove.

Ett vanlig oppsett. Trommer fra dypt til lyst: stortromme, gulvtom, skarptromme, mellomtom, liten tom.

Cymbaler har ×-hoder. Fra dypt til lyst: hi-hat med foten, hi-hat med stikke, ride, crash.

Lytt

Jo større trommen er, desto dypere lyd: stortromme, gulvtom, høy tom, og så skarptrommen med raslingen fra seidene.
Lukket hi-hat er kort, åpen hi-hat klinger; ride er tydelig slag for slag; crash er et lyst plask som dør raskt ut.
Sammenlign et slag på skarptrommeskinnet med et tørt klikk på ringen.
Stortromme og skarptromme er ryggraden, hi-haten deler slaget opp i mindre biter, og en crash markerer starten.

Historie og slektninger

Før trommesettet ble stortromme, skarptromme og cymbaler ofte spilt av forskjellige personer. Tidslinjen til Vic Firth begynner i 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, da trommeslagere begynte å prøve å gjøre jobben til en hel slagverksgruppe alene. Først kom «double drumming»: begge hendene spilte stortromme og skarptromme, uten føtter.

Trommesettet oppsto i USA på slutten av 1800-tallet, sammen med ragtime og jazz. Trommeslageren Edward «Dee Dee» Chandler fra New Orleans var kanskje en av de første som spilte stortromme med en enkel fotpedal mens han spilte skarptromme med hendene, og han blir ofte nevnt som startpunktet; Smithsonian påpeker at andre hadde gjort det før ham. Det eneste kjente bildet av ham, fra 1896 med John Robichaux' band, viser en pedal på stortrommen i hjørnet.

I 1909 tok William F. Ludwig patent på en stortrommepedal med fjær. Pålitelig og lett å bære som den var, ble pedalen en fast del av settet, og på 1920-tallet var den standard. Hi-haten vokste fram fra et par hengslede brett med små cymbaler som sto på gulvet; hi-haten slik vi kjenner den, tok form fra slutten av 1920-tallet til rundt 1930.

Tidlig på 1900-tallet la trommeslagere kinesiske trommer til settet, og rundt 1930-tallet ble de erstattet av tommer montert på stativ. Gene Krupa arbeidet sammen med Avedis Zildjian om mye tynnere cymbaler og skapte de første crash- og splashcymbalene for trommesett. På 1930- og 1940-tallet kom flere cymbaler til, mange lydeffektdingser forsvant, og det moderne settet tok form.

På 1940-tallet flyttet Kenny Clarke den viktigste taktholdingen over på ridecymbalen og la inn uventede fills på stortrommen og skarptrommen for å svare solisten. Plastskinn kom midt på 1950-tallet: Evans sier at Chick Evans fant dem opp i 1956, mens Remo sier at firmaet lanserte det første vellykkede syntetiske skinnet i 1957 og fikk patent i 1960. Plastskinn bryr seg ikke om fuktighet eller temperatur, så de er lettere å ta vare på enn skinn av hud.

Skarptrommens forfar er den europeiske middelaldertrommen tabor. Større taborer ble spilt med to stikker og fikk seidene flyttet til bunnskinnet, og ble til sidetrommen, som fra 1300-tallet marsjerte med sveitsisk infanteri sammen med pipere. Cymbaler kom til Europa fra Det osmanske riket på 1700-tallet. Ifølge Zildjian fant armeneren Avedis I i 1618 en hemmelig måte å behandle legering på i Konstantinopel og brukte den til å lage cymbaler, og i 1623 ga sultanen ham navnet Zildjian, som betyr cymbalsmed. Slektninger av settet er blant andre pauker, congas, bongos og den indiske tablaen.

1618 / 1623
Avedis I finner legeringsmetoden sin og får navnet Zildjian, «cymbalsmed» (ifølge Zildjian)
1700-tallet
Cymbaler kommer til Europa fra Det osmanske riket
1865
Etter borgerkrigen begynner trommeslagere å dekke en hel slagverksgruppe alene (double drumming)
1896
Et bandbilde viser en pedal på Dee Dee Chandlers stortromme
1909
Ludwig tar patent på en stortrommepedal med fjær
1927
Walberg og Auge lanserer Charleston-stativet, nær dagens hi-hat
1930-tallet
Krupa og Zildjian skaper de første crash- og splashcymbalene for trommesett
1940-tallet
Kenny Clarke flytter den viktigste taktholdingen til ridecymbalen
Tidlig på 1950-tallet
Louie Bellson setter dobbel stortromme i rampelyset
1956–1957
Plastskinn dukker opp (Evans og Remo har hver sin versjon)

Kom i gang og stell

For å velge stikker foreslår Yamaha at du svinger det tynneste paret, så det tykkeste, og så jobber deg nedover igjen, og velger det tykkeste paret som fortsatt føles lett. Tykkere stikker låter tyngre og sterkere. De fleste stikker i dag er av hickory; lønn er lettere. En rund tupp treffer skinnet likt i alle vinkler, så den låter jevnt og passer for nybegynnere; nylontupper spretter mer og låter skarpere enn tre.

Hjemme kan du begynne på en øvingspad. Yamaha anbefaler typen på stativ, så du kan sitte og øve med føttene samtidig, og sier at gummipaden deres er solid; mesh-pader kan strammes, men slakker seg sakte med bruk og må byttes nå og da.

Trommer stemmes vanligvis ikke til do-re-mi. Du stemmer hver tromme til den klinger godt og låter slik du liker, med samme tonehøyde rundt hele skinnet. Skru først alle stemmeskruene til så stramt du klarer med fingrene, og stram dem så litt om gangen med en stemmenøkkel i kryss, som mutterne på et bilhjul, så skinnet ikke får rynker.

Det finnes ikke én riktig måte å stemme de to skinnene på; det kommer an på lyden du vil ha. Yamaha sier at to skinn med lik stramming klinger lenge, men ikke er så sterke; et bunnskinn som er slakkere enn toppskinnet, gir kortere klang og et kraftigere anslag, mens et strammere bunnskinn gir en sterkere og lengre lyd.

Tørk av trommene etter spilling, særlig metalldelene, som kan ruste, og gjengene, som kan sette seg fast.
Trommeskinn slites. Slakk skinnet: ser du bulker der stikken treffer, er det på tide å bytte. Spillere som øver mye, bytter skinn omtrent hvert halvår. Første gang bør du be en musikkforretning eller en erfaren trommeslager vise deg.
Seidene slites også: omtrent hvert halvår til hvert år for spillere som øver mye. Når de begynner å spre seg fra hverandre, er det allerede på tide.
Nyere cymbaler har et klart beskyttende belegg; en tørr, myk klut er nok. Bruker du cymbalpuss, følger du bruksanvisningen, tørker av alt sammen og overdriver ikke: pusser du bort rillene på overflaten, endrer lyden seg.
En sprukket cymbal bør helst tas med til en spesialforretning; selv etter en reparasjon vil den låte litt annerledes.
Hvis stikkene stadig flyr ut av hendene dine, kan du prøve griptape eller grepvoks.

Pianolyd: Salamander Grand Piano av Alexander Holm (CC BY 3.0).