Saksofon: deler, hvordan lyden lages og hvordan du spiller

Møt saksofonen

Saksofonen er et metallrør med konisk boring: innsiden blir videre jo lenger ned du kommer. Når du blåser, vibrerer et rørblad (en tynn skive av siv) på munnstykket, og det er der lyden begynner.

Den er laget av messing, så hvorfor er den ikke en messingblåser? Instrumentgrupper sorteres etter hvordan lyden starter. Messingblåsere surrer med leppene; saksofonen bruker et rørblad, så den er en treblåser. Lyden passer godt sammen med både messingblåsere og treblåsere.

Saksofoner finnes i flere størrelser. De fire vanligste er sopran, alt, tenor og baryton. Altsaksofonen står nesten alltid i E♭, og tenorsaksofonen nesten alltid i B♭.

Altsaksofonen ser ut som bokstaven J, og halsen (det korte røret som holder munnstykket) er bøyd nesten 90 grader. Tenorsaksofonen er større, med større munnstykke og rørblad, og halsen har en bølgete bøy. De fleste sopransaksofoner er rette, og barytonens hals har en sløyfe øverst.

Gruppe

Treblåser (enkelt rørblad)

Klassifisering

Hornbostel–Sachs 422.212: rørbladinstrument med ett rørblad og konisk boring

Klingende toneomfang

Alt D♭3 til A♭5 (tenor A♭2 til E♭5)

Nøkkel

Diskantnøkkel

Transponering

Alt i E♭: klinger en stor sekst lavere enn skrevet. Tenor i B♭: klinger en stor none lavere

Størrelse

Alt omtrent 70 cm høy; en tenor i et museum måler omtrent 83 cm

Delene på saksofonen

En saksofon har omtrent 600 deler fordelt på fire hoveddeler: hals, kropp, bøy og klokke. Røret har over tjue tonehull, men du har bare ti fingrer. Klaffer og stenger gjør at én finger kan lukke hull som ligger langt unna.

Alt metallet er messing, en blanding av kobber og sink. Selv en forgylt eller forsølvet saksofon er messing under overflaten.

Noen deler sitter inni eller bak instrumentet, der bildet ikke kan vise dem; tallene viser omtrent hvor de er.

12345678910

1. 1
   Munnstykke mouthpiece

   Sitter i munnen og holder rørbladet. Det kan være av plast, tre eller metall, og det skyves inn på korken ytterst på halsen.

2. 2
   Rørblad reed

   Lydkilden. Den flate siden ligger mot munnstykket, og det åpner og lukker luftspalten som en liten ventil.

3. 3
   Ligatur ligature

   Et metallbånd med skruer som holder rørbladet fast på munnstykket. Hvor du plasserer den, endrer hvordan rørbladet vibrerer.

4. 4
   Hals neck

   Kobler munnstykket til kroppen. Enden er kledd med kork, så munnstykket sitter tett og stemningen kan justeres litt.

5. 5
   Oktavklaff octave key

   Trykkes med venstre tommel. Den åpner et bitte lite hull, så det samme grepet hopper en oktav opp; én klaff skifter mellom et hull på halsen og et på kroppen.

6. 6
   Kropp body

   Hovedrøret, formet som en kjegle, som bærer tonehullene og klaffene.

7. 7
   Klaffer og puter keys and pads

   Klaffene dekker hullene med runde puter av filt kledd med skinn. På en altsaksofon er den største puten 5 cm i diameter.

8. 8
   Tommelstøtte thumb rest

   Høyre tommel sitter under den og holder instrumentet oppe.

9. 9
   Bøy bow

   Den U-formede bøyen som kobler kroppen til klokken. Den bretter det lange røret til en form du kan holde, og endrer lyden bare litt.

10. 10
    Klokke bell

    Den utvidede enden av røret, rullet av én vifteformet messingplate og loddet sammen.

Hvordan lyden lages

Rørbladet virker som en liten dør som slår opp og igjen. Når du blåser, åpnes og lukkes spalten mellom rørblad og munnstykke igjen og igjen, og en jevn luftstrøm blir hakket opp i små luftstøt. Luftstøtene setter luften inne i røret i svingninger. På altsaksofonens dypeste tone, D♭3, skjer det omtrent 139 ganger i sekundet.

Spiller du svakt, svinger rørbladet forsiktig, så lyden blir jevn og myk. Spiller du sterkt, svinger det så langt at det slår helt igjen mot munnstykket én gang hver svingning. Det er som å kappe toppen av bølgene: mange høyere overtoner dukker opp, og lyden blir lys.

Et lengre rør gir en dypere tone. Å åpne et tonehull er som å sage av røret akkurat der, så tonen går opp. Hver halvtone krever et rør som er omtrent 6 % kortere, så en oktav trenger 12 hull. Hullene for høye toner er små; hullene for dype toner er store, og store hull trenger klaffer for å bli dekket.

I et kjegleformet rør er alle trinnene på overtonestigen med: 1, 2, 3 ganger den laveste frekvensen og så videre. Det andre trinnet er omtrent dobbelt så høyt som det første, så når du hopper til det andre registeret, havner du en oktav høyere. Klarinetten har et rett, sylinderformet rør; i det dype registeret er det mest de odde trinnene (1, 3, 5) som er med, så den hopper en duodesim (en oktav pluss en kvint).

Oktavklaffen lager ikke en ny tone av seg selv. Som når du holder forsiktig igjen det nederste trinnet på en stige, åpner den et bitte lite hull som svekker den laveste resonansen, så den andre tar over. Den laveste resonansen er uansett svak i en kjegle, og derfor er de aller dypeste tonene vanskelige å spille svakt, men lettere å spille sterkt.

Saksofonlyden inneholder både odde og like overtoner, noe av grunnen til at den låter annerledes enn en klarinett. Den er også sterkere enn de andre treblåserne. Yamaha beskriver lyden som svært lik en menneskestemme, med det største dynamiske omfanget av alle treblåsere.

Munnen og halsen din er også et klangrom, litt som et lite rom som får noen toner til å klinge. Forskere fant at profesjonelle spillere stilte inn en sterk resonans i munnen like over tonen de ville ha, i det aller høyeste altissimoregisteret. Amatørene i den studien gjorde ikke det, og de klarte ikke å spille altissimotoner.

Prøv selv: finn to papprør med ulik lengde, for eksempel røret fra en tørkerull og røret fra en dorull. Dekk den ene enden av hvert rør med håndflaten og klapp på det, og lytt. Det lengste røret gir den dypeste lyden, akkurat som en saksofon låter dypere når flere hull er lukket.

Slik spiller du

Tre punkter holder saksofonen: høyre tommel under tommelstøtten, overtennene på munnstykket og saksofonselen, som tar det meste av vekten. Juster selen slik at munnstykket akkurat når leppene uten at du bøyer deg. Sitt eller stå rett, se fram og slapp av, med instrumentet oppreist foran deg og litt på skrå mot høyre.

Ansats (hvordan du former munnen): underleppen dekker de nederste tennene som en pute, rørbladet hviler på den leppen, overtennene sitter oppå munnstykket, og munnvikene lukker seg rundt det, som når du sier «o». Ikke bit. Dype tannmerker på munnstykket betyr vanligvis at du biter.

Klang, stemning og styrke begynner alle med pusten. Støtt den fra magen så luften holder en jevn fart, i stedet for å klemme lyden med munnen. For å starte en tone berører du rørbladet med tungen og slipper så, som når du slipper en dør du har holdt igjen.

Venstre tommel trykker på oktavklaffen for å gå over i det andre registeret. Alle saksofoner bruker i bunn og grunn de samme grepene: den samme skrevne tonen bruker de samme fingrene på alt og tenor, selv om hvert munnstykke krever litt tilvenning.

Andre teknikker: growl betyr å nynne eller synge mens du blåser, for en ru lyd. En trille er raskt skifte mellom en tone og nabotonen over. Slap tongue betyr at tungen griper rørbladet og trekker det bort, og så lar det smekke tilbake for et perkussivt smell. Bøyde toner og glissandoer kommer mest fra å endre formen inne i munnen. Altissimo bruker spesielle grep og innstilling av munnen for å komme over skrevet F♯6.

Lær vibrato etter at ansatsen, hendene, pusten og klangen er stødige, omtrent ett eller to år ut i spillingen. Bruk kjeven som et hengsel og beveg den bitte litt, så tonehøyden dupper og kommer tilbake. Høyst omtrent sekstendeler på 72 til 76 slag i minuttet; fortere låter det jaget. Lærere anbefaler ikke å bruke mellomgulvet eller å riste instrumentet.

• Lang tone (tenor)En rett, lang tone uten vibrato på en tenorsaksofon: skrevet D5, klingende C4. Øving på lange toner sikter mot denne stødigheten.
• Vibrato (tenorsaksofon)Først en rett tone, så den samme tonen med kjevevibrato, på en tenorsaksofon (skrevet D5, klingende C4). Lytt til den varme bølgen den gir.
• Kort tone med tungestøt (tenor)Tungen slipper rørbladet, og en kort tone spretter ut, på en tenorsaksofon: skrevet D5, klingende C4.

Toneomfang og noter

Alle saksofoner i E♭ og B♭ leser diskantnøkkel. Det skrevne omfanget går fra omtrent B♭3 til F6, og mange alt- og tenorsaksofoner når også F♯6. Over det ligger altissimoregisteret, som krever spesiell øving. Standardomfanget er litt under tre oktaver.

Saksofonen er et transponerende instrument: den skrevne tonen og tonen du hører, er forskjellige. Det fine er at alle størrelsene bruker de samme grepene, så du trenger ikke lære noe på nytt når du bytter. Altsaksofonen klinger en stor sekst lavere enn skrevet: skrevet C5 klinger som E♭4. Tenorsaksofonen klinger en stor none lavere (en oktav pluss en stor sekund): skrevet F4 klinger som E♭3.

Altsaksofonens klingende omfang er altså D♭3 til A♭5 (omtrent 139 til 831 Hz), og tenorens er A♭2 til E♭5 (omtrent 104 til 622 Hz). For å spille i klingende C-dur sammen med et piano leser en altsaksofon i A-dur (3 kryss) og en tenorsaksofon i D-dur (2 kryss).

Lytt

• Dyp tone på tenor: B♭2Tenorsaksofon, skrevet C4, klingende B♭2, nær den dypeste tonen. Lytt til den tykke, dype lyden.
• Tenor med oktavklaffen: C4Tenorsaksofon, skrevet D5, klingende C4. Denne tonen bruker oktavklaffen: den ligger i det andre registeret.
• Høy tone på tenor: D5Tenorsaksofon, skrevet E6, klingende D5, nær toppen av det vanlige skrevne omfanget (F6).
• Tenor, fra dypt til høytDen samme tenorsaksofonen klatrer gjennom tre registre: klingende B♭2, C4, D5 (skrevet C4, D5, E6).

Historie og familie

Saksofonen er ett av få mye brukte instrumenter som vi vet ble funnet opp av én person, og den har navn etter ham: Adolphe Sax. Han ble født i Dinant i Belgia i 1814. Faren var også instrumentmaker, og Sax studerte fløyte og klarinett ved konservatoriet i Brussel.

Det finnes flere forklaringer på hvorfor han fant den opp: for å forbedre lyden til bassklarinetten, fra forsøk med å sette et munnstykke med rørblad på et messinginstrument, for å forene styrkene til treblåsere og messingblåsere, eller for å lage et klarinettlignende instrument som overblåser i oktaven. Han lagde den rundt 1840, viste den fram i Paris i 1842 og tok patent på den i 1846; patentet gjaldt 8 størrelser.

Den franske hæren tok snart i bruk saksofonen, og den spredte seg til andre land. Sax kjempet i retten mot konkurrenter i ti år om patentene sine, og han var fattig på sine eldre dager. Konservatoriet i Paris åpnet en saksofonklasse i 1857, og Sax underviste selv.

I orkesteret er Bizets L'Arlésienne sannsynligvis et av de første verkene som bruker saksofon, og Ravels Boléro har soloer for tenor- og sopransaksofon. I USA ble den et populært soloinstrument rundt første verdenskrig, og deretter et av de viktigste soloinstrumentene i swing og jazz. Store jazzsaksofonister er blant andre Coleman Hawkins, Lester Young, Charlie Parker, Sonny Rollins og John Coltrane.

Slektninger: Klarinetten bruker også ett rørblad, men røret er en sylinder, så den overblåser i duodesimen. Obo og fagott bruker to rørblad og har også koniske rør. Sax fant også opp messinginstrumenter som saxhornet, som spilles ved å surre med leppene.

1. 1814
   Adolphe Sax blir født i Dinant i Belgia.
2. ca. 1840
   Sax lager saksofonen.
3. 1842
   12. juni vier Berlioz en hel artikkel i Journal des Débats til Sax; samme år slår Sax seg ned i Paris og viser fram saksofonen.
4. 1844
   En bassaksofon i B♭ vises på den franske industriutstillingen.
5. 1846
   Sax tar patent på saksofonen i Paris; patentet gjelder 8 størrelser.
6. 1857
   Konservatoriet i Paris åpner en saksofonklasse med Sax som lærer.
7. 1894
   Sax dør i Paris.
8. Midten av 1920-tallet
   Et vanlig jazzband har fem saksofoner.
9. 1928
   Saksofonisten Johnny Hodges blir med i Duke Ellingtons orkester.

Kom i gang og stell

Som første saksofon er altsaksofonen et godt valg: den er lettere å spille enn sopransaksofonen, selen bærer det meste av vekten, og den er lettere å ta vare på. Begynn med et standard munnstykke og et rørblad på rundt styrke 2½, og øv på lange toner og ansats. Munnstykke og rørblad må passe til hverandre, så spør i en musikkforretning hvis du er usikker.

Styrken på rørblad går vanligvis fra 2 til 5; et lavere tall betyr et tynnere rørblad. Styrke 2 og 2,5 vibrerer lett og låter lysere; 4 og 5 er tyngre å blåse og låter tykkere og varmere. Rørblad slites: ett varer vanligvis omtrent en til to uker, og lyden endrer seg når du bytter til et nytt; syntetiske rørblad (av kunstharpiks) varer lenger. Et smalt munnstykke med et rørblad som er for mykt, kan få rørbladet til å lukke seg mot munnstykket, og lyden kan plutselig falle ut.

• Før du setter sammen, smører du litt korkfett på korken ytterst på halsen, der munnstykket skal sitte, og ikke klem på halsen eller klaffene mens du setter den sammen.
• Etter spilling tar du av rørbladet, rengjør munnstykket med en liten pussefille (pass på så du ikke skader den tynne tuppen), og tørker så innsiden av halsen.
• Med halsen tatt av slipper du pussefillen ned gjennom klokken og trekker den ut øverst på kroppen, der halsen sitter (sopran, alt og tenor; barytonen er annerledes).
• Hvis en pute er våt, legger du rensepapir mellom puten og tonehullet og trykker lett på klaffen noen ganger, flytter så papiret og gjentar to eller tre ganger; ikke dra ut papiret mens klaffen er trykket ned.
• Hver 2.–3. måned har du en liten dråpe klaffolje i begge ender av klaffestengene og tørker av det som er til overs; en klaff som piper, betyr at det er på tide.
• Ikke ta klaffene fra hverandre selv. Hvis de dype tonene blir vanskelige å spille, kan det være en pute som ikke tetter; få en musikkforretning til å sjekke den.
• Tuppen på munnstykket er tynn og kan sprekke eller få et hakk hvis du mister det, og det endrer klangen.

Utforsk videre

• TreblåsereTreblåsere lager lyd med luft som vibrerer inne i et rør. Lær hvordan fløyter, rørblad og fingerhull virker.
• TverrfløyteIngen rørblad: du blåser over kanten av et hull. Lær om fløytens deler, hvordan lyden virker, spillemåten og omfanget.
• KlarinettEt rørblad åpner og lukker seg som en liten dør og får luften til å riste. Lær delene, duodesimspranget og spillingen.