Trompet: deler, hvordan lyden virker og hvordan du spiller

Trompeten er et messinginstrument med en lys, kraftig lyd. Den har verken rørblad eller strenger: lyden begynner med leppene dine. Denne siden viser delene, hvor lyden kommer fra, og hvordan du spiller.

Gjennomgått 9. oktober 2026

I denne leksjonen

Møt trompeten

Trompeten er et messinginstrument. Du presser leppene mot et skålformet munnstykke og får dem til å vibrere, og det starter lyden. Kroppen er ett bøyd metallrør, med munnstykket i den ene enden, en vid klokke i den andre og tre ventiler med fjær imellom.

Strukket ut rett er røret på en B♭-trompet omtrent 1,4 til 1,5 meter langt. Det meste er sylindrisk, det vil si at det er omtrent like vidt hele veien, som et sugerør, før det åpner seg i klokken.

Trompeter finnes i flere stemninger. B♭ er den desidert vanligste (på norsk ofte kalt B-trompet), og C er kanskje den nest vanligste, mest brukt i orkestre. Trompeter i D, E♭ og andre stemninger er for spesielle oppgaver. Denne siden handler om B♭-trompeten.

Gruppe: Messingblåser
Klassifisering: Hornbostel–Sachs 423.233.1: ventiltrompet med kort luftsøyle (under 2 m)
Klingende toneomfang: Omtrent E3 til B♭5 i vanlig bruk; dyktige spillere går høyere
Skrevet toneomfang: Omtrent F♯3 til C6
Nøkkel: Diskantnøkkel
Transponering: B♭-instrument: skrevet C klinger B♭ (en stor sekund lavere)
Rørlengde: Omtrent 1,4–1,5 m hvis det rettes ut
Ventiler: Tre

Delene på trompeten

Trompeten ser ut som den bøyer seg i alle retninger, men den er egentlig ett rør som snor seg fra munnstykket til klokken. Delene nedenfor følger veien luften din tar.

Hvor lyden kommer fra

Leppene dine virker som en bitte liten dør som åpner og lukker seg veldig fort. Hver gang den åpnes, går et lite luftstøt inn, og luften inne i røret begynner å vibrere. Leppene alene lager bare en surring; trompeten plukker ut bestemte toner fra den surringen og sender dem ut av klokken.

Et rør kan bare holde en bestemt rekke toner stødig, og den kalles overtonerekken: en stige av toner fra dypt til høyt, der trinnene kommer tettere jo høyere du klatrer. En vanlig sylinder som er lukket i den ene enden, ville bare gi trinn 1, 3, 5, 7 og så videre, som en stige der halvparten av trinnene mangler. Trompetens munnstykke og klokke endrer formen på røret slik at den andre og de høyere resonansene stiller seg opp som 2, 3, 4, 5 … og stigen blir hel.

Tenk på klokken som en rampe som blir gradvis videre. Dype toner har lange bølger, og de spretter tilbake før de når helt ut til enden av klokken, som om røret var litt kortere. Det trekker de dype resonansene på plass. Klokken slipper også de høye lydene ut i rommet.

Uten noen ventiler trykket ned bruker skrevet C4, G4 og C5 nøyaktig det samme grepet. Det er bare leppene som er forskjellige. Leppene kan bare stå på ett trinn på stigen om gangen: vibrer langsommere for å gå ned et trinn, fortere for å gå opp.

Stigen har mellomrom mellom trinnene, og ventilene fyller dem, litt som å skjøte en ekstra bit på en hageslange. Ventil 1 senker tonen en heltone, ventil 2 en halvtone og ventil 3 en og en halv tone (en liten ters). Yamaha oppgir at de tre ekstra sløyfene legger til omtrent 160, 70 og 270 mm. Sammen kan de tre ventilene senke en tone med opptil seks halvtoner, så sammen med overtonetrinnene kan du spille hver eneste halvtone.

For å gå ned en halvtone må røret bli omtrent 6 % lengre, så det virker som en rabatt i prosent: jo lengre røret allerede er, desto mer lengde trenger du. Derfor blir ventilkombinasjoner for høye, verst når ventil 3 er med. Spillerne skyver ut 1. eller 3. ventilbøyle, eller justerer med leppene, for å få tonen ren igjen.

Når du spiller svakt, rekker ikke leppene å lukke seg helt, så lyden blir rundere. Når du spiller sterkt, smekker leppene igjen i hver svingning, det kommer mange høye overtoner, og lyden blir lys og skarp. Fra svakt til sterkt stiger den laveste deltonen bare omtrent 8 dB, mens den 9. og de høyere overtonene stiger med mer enn 45 dB. Det er som å klappe: et forsiktig klapp er dumpt, et hardt klapp er et skarpt smell.

Prøv selv: lukk leppene forsiktig og blås så de surrer. Slapp av, stram så munnvikene litt og hør surringen gå opp. Rull deretter et ark til et rør, surr inn i den ene enden og lytt til hvordan lyden endrer seg.

Slik spiller du

Hold trompeten stødig med venstre hånd: ringfingeren går i ringen på 3. bøyle, og de andre fingrene griper rundt ventilhusene. Hvis det er en tommelring på 1. bøyle, går venstre tommel dit. Høyre hånd hviler lett: tommelen under munnrøret mellom ventil 1 og 2, og pekefinger, langfinger og ringfinger på ventil 1, 2 og 3. Hold skuldrene avslappet.

La høyre lillefinger sveve over ringen på munnrøret i stedet for å hekte den fast. Trekker du trompeten mot ansiktet med den fingeren, tar trykket plassen til en god leppestilling.

Pust dypt inn, lukk leppene forsiktig og pust jevnt ut uten å blåse opp kinnene. Begynn med munnstykket alene: hvis leppene surrer, gjør du det riktig. Ikke press munnstykket hardt mot leppene mens du spiller.

Det er tre måter å endre tonen på: bytt overtone ved å få leppene til å vibrere fortere eller langsommere (Yamaha øver dypt, middels og høyt med «toh», «tay» og «tee»); trykk ned ventiler for å endre rørlengden; og bruk bøylene og leppene til å rette på stemningen.

I en binding (legato) bruker du ikke tungen på neste tone; luften fortsetter rett inn i den. En leppebinding går mellom nabotoner i overtonerekken bare med leppene, uten å endre grep; går du fort fram og tilbake, blir det en leppetrille.

Dobbeltstøt («ta-ka») og trippelstøt («ta-ta-ka» eller «ta-ka-ta») gir svært raske gjentatte toner. Flatterzunge ruller en «rrr» mens du blåser, og låter ru og knurrende. Jazz-shaken er en svært rask leppebinding mellom den skrevne tonen og neste overtone over.

Legg tungespissen like bak de øverste fortennene og slipp luften som om du sier «tu». Hver tone får en tydelig start. Denne korte tonen klinger D5 (skrevet E5).
Jo fortere leppene vibrerer, desto høyere tone. Lytt fra det dype registeret (klingende A3) til det midterste (B♭4) til svært høyt (C6).
En demper i klokken gjør at klokken sender lyden dårligere ut, og klangen endrer seg. Først den åpne tonen, så den samme tonen med en Harmon-demper.
Vibrato er en av spilleteknikkene på trompet. Først en rett, lang tone, så den samme tonen med vibrato.

Toneomfang og noter

Trompetnoter skrives i diskantnøkkel. B♭-trompeten er et transponerende instrument: den skrevne tonen er en stor sekund (to halvtoner) høyere enn tonen du hører. En enkel huskeregel: skrevet C klinger B♭.

For eksempel klinger skrevet C5 som B♭4, og skrevet C4 (den åpne andre deltonen) klinger som B♭3. Andre veien: når et piano spiller C, må en B♭-trompet lese en skrevet D for å treffe den samme tonen. En C-trompet transponerer ikke: den klinger slik det står.

I vanlig bruk klinger B♭-trompeten fra omtrent E3 til B♭5, det vil si skrevet F♯3 til C6. Den dypeste tonen bruker alle tre ventilene: skrevet F♯ under diskantnotesystemet, klingende E3. Mange profesjonelle spillere kan utvide toppen mye høyere.

Under den dypeste tonen finnes det «pedaltoner». De passer ikke med trompetens vanlige resonanser, men gode spillere kan likevel få dem til å klinge.

Skrevet

Klinger

B♭-trompet: skrevet C5 og C4 klinger som B♭4 og B♭3.

E3 – B♭5

Lytt

Her nede låter trompeten mørkere og tykkere.
En tone du kan spille uten å trykke ned noen ventiler. Lytt etter den typiske lyse trompetlyden.
En heltone over toppen av det vanlige omfanget (skrevet C6). Hør hvor lyst det høye registeret er.
Den samme B♭4 to ganger. Sammenlign hvordan klangen endrer seg med demperen i.
Lytt til den tydelige starten tungen gir tonen.

Historie og familie

Trompetens forfedre går flere tusen år tilbake. Folk på alle kontinenter lagde dem av tre, bambus, bark, leire, bein og metall, og man tror de ble brukt i religiøse og magiske ritualer. Metalltrompeter fantes i Egypt i det andre årtusen f.Kr., som små seremonielle eller militære instrumenter som bare spilte én eller to toner. Tutankhamons grav inneholdt to trompeter, som er fra senest 1323 f.Kr.

De gamle grekerne og romerne brukte trompeter til militære signaler; først i middelalderen ble trompeten et viktig musikkinstrument. En rett trompet fra middelalderen var nesten 2 m lang. Rundt 1400 ble røret bøyd i en S-form, og rundt 1500 ble det den lange sløyfen vi kjenner i dag.

Disse trompetene hadde ingen ventiler. De kalles naturtrompeter og kunne bare spille tonene i overtonerekken. Rundt 1600 kunne hofftrompetere spille melodier i det høye «clarino»-registeret, og de kunne bytte toneart ved å sette inn et ekstra rørstykke, en innstikksbøyle. I 1638 ga G. Fantini ut den første trykte trompetskolen.

For å kunne spille hver halvtone satte Anton Weidinger, trompetist i hofforkesteret i Wien, klaffer på røret. Haydn og Hummel skrev konserter for denne klafftrompeten, som ble populær i Østerrike og Italia etter 1801. Ventilene forandret alt: rundt 1815 kom Heinrich Stölzel og Friedrich Blühmel i Berlin med dem, og ventiltrompeter dukket opp på 1820-tallet. Périnet-stempelventilen, patentert i Paris i 1838, videreutviklet Stölzels konstruksjon. Fra midten av 1800-tallet ble B♭- og C-trompeter de viktigste.

Kornetten dukket opp på 1820-tallet; den har et dypere munnstykke og en varmere lyd. Tidlig jazz brukte kornett, og Louis Armstrong begynte på den før han gikk over til trompet for godt i 1926. Andre slektninger er flygelhorn, piccolotrompet, lommetrompet og trompet med rotorventiler. Rundt 1890 lagde Victor Mahillon i Belgia en «Bach-trompet» i D for de høye trompetstemmene hos Bach og Händel.

Det andre årtusen f.Kr.
Metalltrompeter i Egypt spiller én eller to toner
Senest 1323 f.Kr.
To trompeter legges i Tutankhamons grav
ca. 1400
Det rette røret bøyes i en S-form
ca. 1500
Trompeten får sin lange sløyfeform
ca. 1600
Hofftrompetere spiller melodier i det høye clarinoregisteret
1638
Fantini gir ut den første trykte trompetskolen
Etter 1801
Klafftrompeten blir populær i Østerrike og Italia
ca. 1815
Stölzel og Blühmel i Berlin kommer med ventiler
1820-tallet
Ventiltrompeter og kornetten dukker opp
1838
Périnet-stempelventilen patenteres i Paris
ca. 1890
Mahillon lager «Bach-trompeten» i D
1926
Louis Armstrong går over fra kornett til trompet for godt

Kom i gang og stell

Ett syn er at unge spillere kan begynne på kornett: avstanden fra munnstykke til klokke er kortere, så hendene kommer nærmere ansiktet, og den føles mindre klossete å holde. Hvis en vanlig trompet føles for stor, kan en lommetrompet være lettere å spille, men noen modeller har mindre klokke eller trangere boring.

Når du begynner, bør du unngå å blåse opp kinnene, presse munnstykket for hardt mot leppene, plassere munnstykket langt ut til den ene siden og trekke trompeten mot ansiktet med lillefingeren. En annen vanlig feil er å tro at instrumentet kommer perfekt stemt fra fabrikken.

Det samler seg vann inne i rørene mens du spiller. Blir det stående i en bøyle lenge, kan det sakte tære på metallet, så tøm det ut etter hver øvingsøkt.

Etter spilling holder du nede den ventilen som hører til, og trekker ut en bøyle for å helle ut vannet. Et «plopp» betyr at du gjorde det feil.
Slipp ut vann gjennom vannklaffen, og bruk så en pussefille til å fjerne vann og skitt inne i rørene.
Olje ventilene: skru av lokket, trekk ventilen sakte halvveis ut uten å vri den, ha på 2–3 dråper ventilolje, skru lokket på igjen og trykk ventilen opp og ned to eller tre ganger.
Tørk lett av utsiden med en pusseklut før du legger trompeten i kassen.
Ventilene kan bli trege hvis de ikke oljes ordentlig, så rengjør og olje dem jevnlig.
Forsølving blir mørk selv om du tørker av den hver dag. Det er en naturlig reaksjon med svovel i luften og i svette, og det påvirker ikke spillingen.
De fleste dempere får trompeten til å spille for høyt, og noen får den til å spille for lavt. Lær hvordan hver av demperne dine påvirker stemningen: juster stemmebøylen i pausene, eller, hvis det ikke er tid, bruk ventilbøylene eller leppene.

Pianolyd: Salamander Grand Piano av Alexander Holm (CC BY 3.0).