Kvintsirkelen, forklart som en klokke

Tolv tonearter på en klokke

C står øverst, der klokka er 12. Hvert steg med klokka går opp en ren kvint (sju halvtoner): C, G, D, A, E, B (H), så F♯, og videre rundt. Hvert steg den andre veien går ned en kvint: C, F, B♭, E♭ og så videre.

Etter tolv steg er du tilbake på C. Det er som en magisk trapp som bare går oppover og likevel fører deg tilbake dit du startet: umulig for en ekte trapp, men sant for tonenavn.

Ett kryss eller én b til for hvert steg

De faste fortegnene er gruppen av kryss eller b-er som står i begynnelsen av hver notelinje. De forteller hvilke toner som skal ha kryss eller b hele veien, så det ikke trenger å skrives ved hver note.

C-dur har ingen kryss eller b-er. Hvert steg med klokka legger til ett kryss: G-dur har ett, D-dur har to, A-dur har tre. Hvert steg mot klokka legger til én b: F-dur har én b, B♭-dur har to, E♭-dur har tre.

Som når det kommer ett lys til på bursdagskaka hvert år, øker tallet med nøyaktig én hver gang. Vet du hvor en toneart står i sirkelen, vet du altså hvor mange kryss eller b-er den har uten å pugge en liste.

Nederst i sirkelen har tre tonearter to navn som høres helt like ut: B og C♭, F♯ og G♭, C♯ og D♭. Det ene skrives med kryss og det andre med b-er.

Rekkefølgen på kryss og b-er

Kryss legges alltid til i samme rekkefølge: F♯ C♯ G♯ D♯ A♯ E♯ B♯ (på norsk fiss, ciss, giss, diss, aiss, eiss, hiss). B-ene kommer i motsatt rekkefølge: B♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ F♭. Legg merke til at rekkefølgen på b-ene er rekkefølgen på kryssene lest baklengs.

Det enkleste er å si bokstavene høyt noen ganger: F C G D A E H fremover for kryssene, og baklengs for b-ene.

Molltvillingene bor på innsiden

Hver durtoneart har en molltoneart med nøyaktig de samme kryssene eller b-ene. Den kalles parallell moll, «molltvillingen». I sirkelen står molltonearten rett innenfor durtonearten sin: C-dur og a-moll, G-dur og e-moll, F-dur og d-moll.

Slik finner du parallell moll på pianoet: begynn på tonen til durtonearten og tell tre tangenter nedover, svarte tangenter medregnet: C → B (H) → B♭ → A.

Naboene er bestevenner

En akkord er tre eller flere toner spilt samtidig. Tonearter som står rett ved siden av hverandre i sirkelen, har alle toner felles unntatt én, så de låter nært og vennlig. Derfor er de tre vanligste akkordene i en toneart tonearten selv og de to naboene. I C-dur er det C, F og G. Musikere nummererer akkordene med romertall etter hvilket skalatrinn de begynner på: C er 1. trinn i C-dur (I), F er 4. trinn (IV) og G er 5. trinn (V). Store romertall betyr durakkorder, og små (ii, iii, vi) betyr mollakkorder. Tusenvis av sanger bruker bare I, IV og V.

Mollakkordene rett innenfor de tre (Am, Dm og Em i C-dur) er også venner. Til sammen dekker disse seks akkordene de fleste nybegynnersanger. Trykk på en toneart i sirkelen over, og spill akkordene som passer.

Flytte en sang til en ny toneart

Er en sang for lys eller for mørk å synge, kan du flytte hver akkord like mange steg rundt sirkelen. En sang med C, F og G som flyttes ett steg med klokka, blir G, C og D. Sangen høres ut som før, bare lysere eller mørkere, som når du vrir på en bryter. Dette kalles å transponere.

Alle tonearter på ett blikk

Tabellen viser hver durtoneart, kryssene eller b-ene og molltvillingen.